Dag 3 - ikke forberett på pøsregn

Først litt fra i går... da vi var klar for å avslutte dagen traff vi på en kar (Frank) som ble super begeistret da vi fortalte at vi var på vei til California. Det hadde vert han og hans kones drøm i mange år. Han inviterte oss hjem til seg, sin kone, Lauren og to sønner, Henry og Harrison, hvor vi fikk bade i basenget de hadde i hagen og ble servert frokost neste morning. Det er utrolig kjekt å møte på mennesker med så stor gjestfrihet. Nå, bare etter noen få timer sammen føler vi at vi er kompis med Frank. Awesome!!

Dagen i dag har vert veldig våt. Det er ikke så fryktelig å sykle i regn, men når vi oppdaget at Joshuas sykkelbager, med pc, mobil, sovepose og diverse, ikke var vanntette ble ting litt mer kompliserte. Vi hadde planer om å sykle 150 km i dag, men måtte sjekke inn på hotell etter 80 km.

Nå ligger jeg i en deilig hotellseng og skriver dette innlegget med pc'en som heldigvis overlevde. Med en hårføne har vi tørket det meste og er klar for en ny dag i morgen :-)

Dette er ruten vi planlegger å ta til San Fransisco gjennom 12 stater:

Då var me i gang! Me begynte fra ei strand i New Jersey i går. Badet i Atlanterhavet, og tok fatt på noen få km første dag, og neste gang vi ser havet blir på handre siden:-)

Vi har begge fjernet håret (bare på hode) før turen. Skal tross alt å en hjelm på hode 8 timer hver dag, desuten har mor sakt at eg ikkje må finna meg ei her uansett, så då gjør det jo ikke noe om eg ser litt galen ut...

Jeg må prøve å bli vant med miles i stede for kilometer, usa er litt bakvente på ting.... så her er vi stole over å ha nådd våre første 100 miles (ikke 100 mil - det hadde vore konge viss me va så spreke).

Har ikke skrevet noe om avslutningen av Mission Year. Dagene har flydd, og jeg har enda ikke fikset nytt visum for eksempel.... ups... haster!!!! Men jeg vil komme tilbake til noe fra Mission Year.

Sommer leir

Her er noen bilder fra sommer programmet vi driver med Urban Promise. Vi har fem forskjellige camper i byen med 40-70 unger, 1. -5. klassinger. Campen jeg jobber i heter Victory.

Her er noen karer fra militæret for å advare mot røking og drikking.

Hver morgen starter vi med en sketsj,
noe ungene gleder seg veldig over...

Hver dag deler vi ungene opp i 4 grupper og har hver vår klasse hvor de roterer mellom. Jeg er lærer i noe vi kaller rec, hvor vi har forskjellige leker for å illustrere bibelske sannheter.

Alt som involverer vann er alltid en suksess... Her kaster jeg en vannbalong opp i luften og sier at den som fanger den vinner (vinner hva...??), men var det bare en vannbalong...

Jeg blir fort glad i unger, og det er ofte mye latter og glede rundt dem, men jeg kommer nok adri til å jobbe med unger... Å disiplinere dem og være ansvarlig for en stor gruppe med unger er ikke noe for meg. Jeg er dausliten når jeg kommer hjem. All ære til dere som jobber med unger!!

Når håven er for liten....

Etter å ha badet i to timer på stranden gikk vi til piren hvor alle fiske-entusiastene hadde oppholdt seg uten noe fiske lykke. Jeg hadde ingen fiskestang, så jeg tok litt fiskesnørre med en krok og litt agn. Mine fiske-entusiastiske venner måtte jo selfølgelig le litt av meg, men ikke så lenge... Kun etter kort tid fikk jeg en 45cm flundre på kroken. Da var det min tur å le :-)

Like etter det fikk en annen kar
en stor stingray (piggrokker) på kroken. Han jobbet med å få den inn til piren i nesten 1 time. 

Når han endelig hadde fått den til piren fant vi ut at håven vi hadde var for liten, så jeg tilbudte meg å klatre ned på pålene og dra den opp med hendene. Det var ikke bare bare. Den var ikke akkurat tam.... En kar foreslo at jeg skulle stikke fingrene inn i nesehullene (eller hva nå enn det kalles). Jeg var ikke dum nok til å gjøre det, helt til en sa "You just got to be a man about it". Okay, en mann (hjelp), så klart jeg er en mann!!

Når dramaet var over fant jeg ut at det var en stingray den australske "crocodile hunter" blei drept av.... 

Fra nå av kan dere kalle meg "stingray hunter" :-) Jeg gikk fra å være en loser i fisking til å være "the fishing-exspert from Norway". Jeg måtte jo leve litt på den selv om jeg vet at mor ville kalt meg en idiot.

Endelig en liten oppdatering....

Selv om det nærmer seg slutten nå betyr ikke det at dagene er roligere, tvert imot! Det er mye jeg kunne tenkt meg å delt med dere om opplevelser og erfaringer, men i sommerheten og i alt som skjer rundt oss disse siste ukene har det ikke blitt mye tid til blogging, mailing og sånt. Men her er noen bilder fra ting som har skjedd.

Tre bilder fra en grillfest vi hadde i vår bakgård.

Jeg og Daniel var på stranda (2 timer kjøring fra oss) med en muslimsk venn som jobber på dagligvarebutikken vegg i vegg til vårt hus.

After School programmet var over i slutten av mai, men sommer programmet startet denne uken, og her er et bilde fra et baseng vi fikk låne. Det var konge!!

Attitude

"The longer I live, the more I realize the impact of attitude on life. Attitude, to me, is more important than facts. It is more important than the past, than education, than money, than circumstances, than failures, than successes, than what other people think or say or do. It is more important than appearance, giftedness or skill. It will make or break a company...a church...a home. The remarkable thing is we have a choice every day regarding the attitude we will embrace for that day. We cannot change our past...we cannot change the fact that people will act in a certain way.

We cannot change the inevitable. The only thing we can do is play on the one string we have, and that is attitude... I am convinced that life is 10% what happens to me and 90% how I react to it."

                                                                       -Charles Swindoll

Øyeblikk som skaper våre liv

Det er fort gjort å la livet fly forbi. Gå gjennom en dag for å komme seg til neste. Det har gått mer opp for meg i det siste at hver dag har noe unikt å by på. Det er små enkle ting hver dag som er så verdifulle.

På mandag gikk jeg til Josè, vår gode nabo (på bilde til høyre), for å vaske klær i stede for å bruke $4 på vaskeriet og se inn i veggen 1 time (som vi vanligvis gjør). I gjengjeld brukte jeg de $4 på kina-mat som vi hadde til lunch mens vi så en dårlig VHS-video og snakket om hans drøm om å flytte hjem til Porto Rico, og at jeg kunne komme å bo der på gården hvor han vokste opp. Josè sier ofte ”You guy’s take care of me. I take care of you.

It’s like life should be!”

Etter klesvask og lunch hos Josè gikk jeg ned til Urban Promise for å hjelpe til med Skole Fritids Ordningen (After School Program). Jeg har virkelig blitt glad i ungene her. Det er veldig synd på noen av dem som har blitt sviktet av foreldre, skule og samfunn. Vi har fjerde-klassinger som nesten ikke kan lese – ikke på grunn av lærevansker, men på grunn av at det er ingen rundt dem som bryr seg. Mange unger har allerede sett og opplevd mer elendighet enn jeg kanskje noen gang vil gjør. Når ungene reagerer med ekstremt sinne og frustrasjon over småting er det ofte noe annet som ligger bak.

På onsdag startet jeg en liten vann-krig med noen av ungene på Urban Promise. Det endte opp i en gigantisk vann-krig, som til og med lærere tok del i. Vi brukte ikke vannpistoler, men bøtter og boss-spann... Det var mye vann og mye glede. Når eg så rundt meg så jeg kun unger som smilte og lo, og så veldig lykkelige ut. Det gjorde godt langt inn i min sjel. Om det bare var for et øyeblikk at de kjente på dyp glede.

Når vi kom hjem fra Urban Promise spiste vi middag sammen og delte historier fra dagen som vi på hver vår måte hadde omfavnet og tatt i mot gode øyeblikk fra.

For noen hørest ikke dette ut som noen spesiell dag, men når jeg tenker igjennom alle små ting som skjer hver dag, ser jeg at hvert møte og hver tanke er en gave. Hver historie er en historie som til sammen er livet mitt.

”Alle disse dagene som kom og gikk. Ikke visste jeg at de var livet.”

Jeg kjenner på dyp takknemlighet over de 9 månedene vi har levd her sammen. Vi har vert avhengige av hverandre og av våre naboer. Og vi har lært så mye av våre naboer, og av hverandre; åpenhet og ærlighet med våre svakheter – det er vår styrke; ha en enkel livsstil, strippet fra distraherende ting vi ofte flykter til; å dele med hverandre, gjøre ting sammen på den mest økonomiske og miljøvenlige måten, lage mat sammen, ta oppvasken sammen; å gi råd og få råd av hverandre før vi tar noen individuelle besluttninger; å lese bøker sammen om hva det betyr å være en Jesu etterfølger og om utfordringer som rasisme og fattigdom, og samtale om dette
– disse ting pluss mange flere, sammen begynner de å forandre våre liv og får oss til å stille dype spørsmål, og utfordrer oss til å søke å leve et liv sammen med Gud med alt det vi er.

”Life is a process of becoming, a combination of states we have to go through. Where people fail is that they wish to elect a state and remain in it. This is a kind of death.” – Anais Nin

Min bønn for meg selv og deg som leser er at vi ikke går glipp av øyeblikkene og historiene som skaper våre liv hver dag. Må vi søke å se Gud i hver eneste person vi treffer på, og må dine øyeblikk og historier i dagene som kommer dra deg til Gud som elsker deg.

26,2 miles - 3 timer og 28 minutt

Når jeg så skiltet "20 miles" (32 km), begynte jeg å spide opp og hentet krefter fra "kjelleren". To kilometer før mål var det en oppoverbakka på 1 km. Kirk (en på teamet) ventet på meg før oppoverbakken og sprang med meg opp den kilometeren. Han tømte meg for de siste kreftene jeg hadde igjen, så den siste kilometeren var grusom. Men når jeg så målet 300 meter fremfor meg klarte jeg å spurte inn. Det var en fantastisk opplevelse!!! Jeg tvilte på at jeg kunne klare å springe under 4 imer, så når jeg så at jeg sprang inn på under tre og en halv time var jeg super fornøyd :-)

Dette er Kris, min kolega fra Habitat for Humanity, som utfordret meg på dette og også betalte løpet for meg.

TUSEN HJERTELIG TAKK til alle dere som sponset meg i dette løpet!!!! Tror at jeg med deres hjelp samlet inn rundt 7000 kroner til Mission Year.

Maraton

Jeg har blitt utfordret på å springe maraton til inntekt for Mission Year. Yes, det er et fullt maraton - 26 miles = 4,2 mil.

Jeg har vert litt stor i kjeften og sagt at jeg skal slå ei som sprang samme maraton for to år siden. Hun trente i 7 måneder og kom inn på tiden; 5 timer og 15 minutt. Jeg har trent i 2 måneder - sprunge 3 ganger i uken i ca. 45 min, så det kan jo bli spennende.... :-)

Må jo ærlig innrømme at jeg er litt små-nervøse nå når det bare er 4 dager igjen til jeg må hente alt jeg finner av krefter i meg - fysisk og mentalt. Klokken 07:00 på søndag braker det løs.

Konge viss du vil støtte meg med noen kroner!! Men feel free! - ikkje føl noe press til å respondere på dette!


Viss du vil kan du fylle ut dette, og sende i en mail til meg:

Jeg vil gi ___________kr. til Mission Year viss du slår tiden på 5 timer og 15 minutt.

Jeg vil gi ___________kr. til Mission Year viss du springer raskere enn 4 timer og 30 minutt.

Jeg vil gi ___________kr. til Mission Year viss du springer raskere enn 4 timer (noe som ville vert et mirakel;-).

Guds rike på pubben!

Har du hørt om ein man som heter Tony Campolo? Han er faktisk grunnlegeren av både Mission Year og Urban Promise (skolen vi sammerbeider med). Vi hørte han tale på tirsdag. Fytti for et kraftig budskap!! Jeg vil gjerne gi dere en liten oppsumering...

Fra Tony var ung hørte han patoren snakke mye om døden, og fikk ofte spørsmålet; "Er du beredt for å dø?” Men Tony lurte på om han ikke skulle leve litt først...?

”Fader vår, du som er i Himmelen. La ditt rike komme! La din vilje skje på jorden som i himmlen!”

Vi skulle være litt mer tilstede her på jorden, mer opptatt av livet, og feire evangeliet for fattige – at fanger skal få frihet, og blinde få synet igjen, og sette undertrykte fri. Ja, vi har en himmel i vente og Jesus er den eneste veien dit, men Jesus selv valgte å leve her før han fòr opp til himmelen. Hva var det Jesus sa til Sakkeus...? ”Sakkeus, kom ned... ellers kommer du til å brenne i helvete!”...? Nei, ”Sakkeus, kom ned, for i dag vil jeg at vi skal ha en fest hjemme hos deg (på din hjemmebane).”

Campolo fortalte en gripende historie fra en gang han var på Hawaii; En natt han ikke fikk sove gikk han ut og satte seg ned ved en pub på stranden. Det var mange prostituerte i området der, og han overhørte en av dem fortelle at i morgen fylte hun 39 år, men uten noen respons fra de andre prostituerte, sa hun at hun ikke forventet å bli feiret for hun hadde aldri blitt feiret noen gang.

Da Campolo hørte det gikk han til bartenderen og spurte om han kunne hjelpe til med å lage en fest for henne neste natt. Det ville han, og de spredte rykte ut blandt de prostituerte. Neste natt var stedet fullt med prostituerte, sammen med bartenderen og Tony. Agnus ble møtt med ”Happy birth day to you!”, klemmer, jubel og en stor kake med dekorasjon og lys. Da bartenderen bad henne om å blåse ut lysene, brast hun i gråt. Bartenderen sa ”Agnus, ta deg selv i sammen! Kom igjen, blås!”, men Agnus var så berørt at hun klarte ikke å blåse ut et eneste lys. Hun ba om å få ta med seg kaken og vise den til moren før de sprettet den.

Mens Agnus var borte foreslo Tony at de skulle be for Agnus, at Gud måtte vise henne at hun var elsket og om at hun kunne få selvbilde sitt tilbake. Etter bønnen sa bartenderen til Tony ”Hey, du sa ingenting om at du var en prest”, Tony svarte at han ikke var en prest. ”Kom igjen, hvilken kirke er du prest i?” spurte bartenderen. Siden bartenderen ikke ville gi seg svarte Tony; ”Jeg er prest i en kirke som holder bursdager for prostituerte”. Bartenderen lo, og sa; ”Ye right! Hvem ville ikke joinet en kirke som det?”

Ja, hvem ville ikke joinet en kirke som det?!

På lørdag, før vi hørte Tony, hadde vi en bursdagsfest for Berry, en 63 år gammel, hjemløs alkoholiker. Mange av hans, og våre venner fra nabolaget kom for å feire han. Jeg skulle ønske dere kunne hørt og sett Berry når han, med tårer i øynene og en stemme som var tydelig rørt, takket Gud for hver enkel venn som satt rundt bordet. Det var en konge fest, og det gav mersmak. Etter festen snakket vi om andre naboer vi kunne holde en fest for.

Min påskeferie

Appalachen trail er verdens lengste merket turløype, noe vi bare gikk en liten part av. Vi gikk i statene; Virginia, West Virginia og Meryland. Det var en fantastisk tur!!! Vi var superheldig med været hele turen. Blå himmel og over 30 grader noen dager. 

Noe av det mest fantastiske med turen var å sitte rundt campbålet under stjerneklar himmel og høre på lyden av frosker og innsekter og vakre mellodier fra Josh's munnspill, mens jeg

stekte pannekaker på bålet. 

Jeg så tre skillpadder på turen. Første gang jeg har opplevd å plukke opp ei skillpadde på stien i det fri.

 Josh trente styrke og kløyvte ved...

 

Vi var aldrig over tre-grensen, men hadde noen fantastiske utsiktspunkter.

Jeg likte dette bilde, ikke fordi jeg er nesten naken som mine Amerikanske venner kommenterte (tror det er en liten kulturell forskjell her...), men fordi Josh har et gammelt kamera som tar 70-tals bilder. Ser for meg far for 40 år siden...:-)

Soloppgangen ved et shelter/en gapahauk hvor vi tok opphold den siste natten.

Kjekt med et skilt som ønsket oss velkomne til "The Roller Coaster" :-)

Etter å ha gått 9 tunge mil i skogen med såre skuldre, trøtte bein og voksende blemmer på føttene var det en fantastisk følelse å komme frem til vårt mål; Harpers Ferry.

På vei heim tok vi en tur innom Washington DC. Vi så det hvite hus, monomente, basenget, Lincoln og diverse gjenkjennelige ting. Konge avsluttning på ferien:-)

Påske ferie!!

Då er andre trimester allerede over. Det har vert utrolig bra!! Vi har sett mye nød og håpløshet gjennom de kalde vinter månendene, men vi har virkelig sett håp og gleder også - spesielt i det siste. Å høre at Charles (som jeg skrev om i starten av året) hadde tatt i mot Jesus og sluttet å drikke var bare helt fantastisk. Og vår gode venn Brian som ikke så poenget i å slutte å drikke, har nå begynt i avrusnings-samlinger hvor Breanna jobber, og er ivrig med i en nyoppstartet kirke i gaten vår. Jeg gleder meg til månendene som kommer!

I morgen begynner påskeferien vår. Mens de fleste andre drar hjem skal jeg og Josh (en Mission Year fyr fra Camden) tilbringe 6 dager i skog og telt:-) Vi skal gå i fjellene i Shenandoah i Virginia. Det er meldt sommervær så vi skal garantert bade, slike mye sol, lese og nyte stillheten og freden i Guds skaperverk. Jeg gleder meg!! Dere skal få se bilder på bloggen når jeg kommer tilbake!

Ønsker dere alle en riktig god påske!

Penger er IKKE roten til alt ondt

Etter nyhetsbrevet jeg sendte ut ønsker jeg å gjøre noe klart. Først av alt, jeg tror ikke at penger er noe fælt vi må unngå, men jeg tror på, og har sett det mer en noen gang før, det bibelen sier; ”Kjærlighet til penger er roten til alt ondt.”

Om det er galt å være rik…? Jeg er usikker...? Men som Gandhi sa; ”It’s enough for everyone’s need but not for everyone’s greed” og Moder Teresa; ”It’s a poverty to decide that a child must die so that you may live as you wish.”

Jeg har ikke mistet troen på god arbeidsmoral, studier og tjene penger for det daglige brød. Mission Year prøver heller ikke å fortelle meg det. Nedenfor har jeg oversatt noe fra statuttene folka i dette nettverket prøver å leve etter:

Arbeid i seg selv er en god ting, og det er nødvendig for å tjene til livets opphold. Derfor forventer vi vanligvis at medlemer tjener nok til å forsørge for seg og sin familie og i tillegg ha noe å gi vekk. (Ef. 4:28)

Men vi vil også anbefale folk til å ikke ta arbeidet uenfor menigheten for seriøst. Vi tror at vårt kall er å bli forvandlet av Guds kjærlighet, så vi anbefaler folk til å ikke la arbeidet distrahere dem fra dette. Vi oppmuntrer folk til å ikke se på jobben som et kall, en kariere, en primær kilde til mening, eller som en mulighet til å bli rik. (Bibelen sier ingenting om at Gud kaller noen til en kariere. Teltmaking, fisking osv. i NT var noe de gjorde for å gjøre det mulig å følge sitt virkelige kall – det var ikke et kall i seg selv). Det betyr ikke at ”sekulært” arbeid er unyttig (eller at du ikke kan trivest der) men det er ikke SÅ viktig – samenlignet med å oppleve Guds kjærlighet og derfor leve i fred med Guds familie og invitere andre inn.

Så vil jeg til slutt føye til noe som jeg ikke fikk med i brevet. Jeg skrev at vi prøver å ikke sette merkelapper på folk, men det er en markelapp som er umulig å få av, som vi alle er merket med; ”elsket og ønsket av Gud”. Det er evangeliet vi ønsker å dele med våre venner. ”For så høyt elsket Gud verden at han gav sin enborne sønn, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt men ha evig liv.” Joh.3:16

Hipp Hurra for gamle-far som fyller 60 år!

Bursdagskort til Norge tar altfor lang tid...

...så nå kan du og alle andre lese noen heders ord her fra meg til min kjære far.

DU ER/HAR:

• veldig tolmodig

• alltid utrolig ydmyk og snill mot mor (noe som barn legger merke til)

• handyman nr. 1

• en som holder humøret oppe i familien

• god til å engasjere andre

• hatt tro på meg og vist meg tillit

• oppmuntret meg og støttet meg i det jeg har hatt tro på

• vist meg nåde i mitt ungdomsopprør mot foreldre

• vert god til å ta meg med på ting (oftest arbeid, men det har vert kvalitetstid sammen, noe som jeg alltid har satt stor pris på)

• en utrolig god far

• et forbilde for meg

Takk far for den du er!

Husk at du ennå bare er 60 år. Ikke stopp med å leke, drømme, håpe, kjempe for, søke, lære og omfavne det ukjente!

Gratulerer så mye med dagen, håper du blir satt spesielt stor pris på i dag!

[Trykk her for å se en video jeg vil dedikere til deg far]

I was a stranger and you took me in

På lørdag besøkte jeg vår nabo Josè. Han er ca. 50 år. Konen hans døde for et år siden og han er alene tilbake. Han sliter med smerter av dårlige knær, føtter og skulder etter et arbeidsuhell som har gjort han ufør. Dette er også en grunn for at han sliter økonomisk (det er ikke akkurat Norske helse-tilbud her). Han er mye alene og virker motløs.


Jeg inviterte han på middag hos oss, men han sa nei. Jeg lurte på hvorfor og spurte litt rundt, og det viste seg at han hadde hørt at en annen nabo fortelle oss at han dopet seg mye før. Dette var tydeligvis noe han skammet seg over i møte med oss. Men jeg sa at fortid er fortid, og at vi bryr oss ikke om hva han har gjort. Jeg fortalte at folk synes vi er løgne som har allslags folk over hos oss, vi bryr oss ikke om du er prostituert, prest eller alkoholiker. Vi ønsker å bry oss om og elske alle slik som Jesus elsker oss alle ubetinget. Da jeg hadde sagt det ser Josè opp på meg og sier; "Dere er virkelig en Guds gave!"

Jeg tenkte på hvordan Jesus tiltrakk seg folk med et dårlig rykte og hvordan kirken og bedehuset ofte har skremt dem vekk.

Josè var vanskelig å komme inn på i starten, men han har virkelig åpnet seg for oss nå og er snar med å hjelpe oss viss det er noe vi trenger. Han har gitt oss ein trådløs hustelefon som vi trengte. Han lånte vekk en varmeovn når vi slet med oljeovnen vår. Han har kjørt oss til butikken når vi ikke hadde bil. Han har gitt oss allslags pyntegjenstander og han har lovt meg racer-sykkelen sin når våren kommer:-) Når vi besøkte han på sykehuset, hvor han var i to uker pga. noe greier, strålte han opp og sa; "Oh, my friends!" og gav oss ein klem.

Jesus; “…I was hungry and you gave me to eat; I was thirsty and you gave me to drink; I was a stranger and you took me in.” 
Matt. 25:35