Bakgården - plassen for refleksjon og ettertanke

En fyr fra kirken som vi leier huset vårt fra har nettopp gjort jungelen i vår bakgård om til et godt stykke plen. Jeg likte jungelen (synd eg ikke tok bilder av den), men det har blitt veldig fint bak der nå.

Vi har nå begynt på vår tredje bok som heter "Why are All The Black Kids Sitting Together in The Cafeteria?" Den lærer meg mye om rasisme, og hvor aktuelt det temaet enda er - og ikke bare i

USA.

Boken som vi nettopp fullførte var "The Way of The Heart". Det er en bok om bønn, om å være stille fram for Gud og om å ikke be med en frase av ord, men med med et hjerte fra Gud. Den kan anbefalest på det varmeste. Det er en tynn, lettlest bok som inneholder så mye bra stoff at jeg ville starte forfra igjen rett etter jeg var ferdig med den.

Dagene er svært travle, men jeg prøver å ta meg tid til å reflektere over ting Gud gjør og tanker han gir meg. Det er så lett å la tanker og opplevelser seile forbi uten å reflektere, stille spørsmål og finne svar, og å ta vare på alt det en kan ta med seg og lære av.

En gammel nedlagt fabrikk

Jeg og Daniel tok oss en tur ut på søndag, og gikk langs elva. Drøsen var så god at vi glemte helt ut å snu. Da vi hadde gått en time inn i ingen-mans-land kom vi til en gammel forlatt fabrikk. Jeg elsker å utforske sånne ting, så fristelsen ble for stor til å holde oss unna...

Det var en gammel tøyfabrikk.

Daniel var konstant på vakt og gjemte seg når det kom folk gående langs elven. Han var redd for at vi begge ville bli deportert om vi ble oppdaget (han er jo fra Canada).

Noen plasser var gulvet så råttent at vi måtte

holde oss i ting for å ikke falle igjennom.

Det var så mange kule motiv der. Og fabrikken var enormt stor så det er enda mye igjen og utforske...

En pakt med hverandre

På søndag hadde vi en "commissioning service" i Philadelphia sammen med de andre Mission Year teamene fra Philly-området. Vårt oppdrag var å skrive en pakt sammen som vi som et team skal følge og holde hverandre ansvarlige på gjennom dette året. Det var veldig utfordrende, men vi fikk mye godt ut av det. Vi tok utgangspunkt i Johannes 15, hvor Jesus sier at han er vintreet og vi er grenene. Vi vil dø fra vårt eget ego og leve et liv i daglig omvendelse. Vi vil være i Kristus slik at vi kan være i stand til å elske hverandre og naboene våre.

Med en drill og en sag fra Habitat og et dødt tre fra vår egen bakgård, gav vi "nytt liv" til et tre med fem grener som hver av oss podet inn etter vi hadde lest hver vår del av pakten. Treet står nå på "stille-rommet" vårt som et symbol på at vi er i Kristus og til påminnelse på hvordan vi vil leve sammen.

Her er pakten viss noen ønsker å lese den:

Team Covenant Mission Year Wilmington, DE Team

We first understand that only through being in God can we love each other and love our community; apart from God, we can do nothing. So that we may remain in and grow closer to God, we commit to living a lifestyle of: repentance, daily dying of ourselves, seeking the truth, and turning back to God; worship, acknowledging that God is worthy of praise by thought, word, song, and action; and prayer and solitude, silencing our soul, taking the time to listen to and spend intimate time with God. We commit to these things both individually and together, and to hold each other accountable to them.

As a house, we recognize the importance of the values of beauty, communication, justice, and hospitality. We agree to seek these values, in different ways, in our relationship with God, with ourselves, with our teammates, and with others.
We commit to recognize, celebrate, envision, and practice beauty; to live the impractical or even “counterproductive” in the midst of an objective-obsessed culture. If, for this day, beauty means stopping to take in the sight of a flower, using a handful of our otherwise strategic minutes to enjoy a song, or buying a friend a simply enjoyable snack or soda, we commit to that, and to the joy that it will bring.

We commit to communication by establishing trust and knowing that it is safe to share ourselves without fear because we are all one in Christ. We will listen before speaking, seek to understand before seeking to be understood, confront each other when necessary, and walk with each other in times of trial. We will actively pursue this openness, understanding, and confrontation by family discussions and devotions, intentionality in our one on one time, and understanding that intimate relationships require constant pursuit.

We commit to justice by seeking out where injustice is, being active members in our community, and standing up for justice in every opportunity. We will seek to be one with the oppressed, stand with our neighbors in solidarity, and give dignity to each and every person by recognizing them as God’s beloved. We will fight for reconciliation and pursue reciprocal relationships, understanding that we are not here to “save” people but to journey with them.

We commit to practice hospitality by first recognizing that we are all children of God with different pasts, practices, talents and needs. With reverence, we will share what God has given to us, within the team and with our neighbors, being willing to first receive rather than give and embracing the awkwardness as we pursue hospitality. We will do this through things as simple as keeping the house clean, having dinner together, and seeking to realize that we are more deeply connected to a stranger than we are estranged.

Matthew 22:37-40
Jesus replied: “’Love the Lord your God with all your heart and with all your soul and with all your mind.’ This is the first and greatest commandment. And the second is like it: ‘Love your neighbor as yourself.’ All the Law and the Prophets hand on these two commandments.”

In what we have said and what we have failed to say, we, the Wilmington team of 2009 -2010 commit to love God and love others.

Mye har skjedd si sist...

Det har vert så travelt her at jeg ikke har hatt mulighet for å skrive på bloggen. Jeg vil bare nevne noen ting som som har skjedd og tanker jeg har hatt de siste ukene i et par innlegg.

Jeg kan begynne med 11. oktober, Markus (min nivø) sin bursdag. Jeg tok med meg Mac’en min og satte meg utenfor Urban Promise for å få internett-tilgang. Det var en søndag, så skolen var stengt. Via internett og Skype ringte jeg billig til Markus, hjem til mor og far, til Janne og til Renate og Kjetil. I mens jeg snakket med Renate og Kjetil, med webkamera på, kom det tre karer og robbet meg. Dette var midt på lyse dagen, så det var fullstendig uventet at det kunne skje. Den ene av dem holdt en pistol mot meg, så jeg ble helt paralysert. Jeg gjorde det eneste riktige; gav fra meg Mac’en, mobilen og en ny sykkel jeg hadde lånt. Akkurat da dette skjedde kom en fra Urban Promise (Skolen som også driver After School programmet som vi hjelper til med) kjørende. De tre tenåringene stakk av og jeg sprang uskadd bort til James fra UP, han ringte til politiet som kom veldig raskt. Sykkelen fant James igjen utenfor noen rekkehus rett ved skolen.

Full av adneralin og sjokkert over det som var skjedd var jeg ikke redd. Det som svev i hodet mitt var tanken på at Renate og Kjetil så og hørte hva som skjedde, men de kunne ikke vite at jeg var uskadd. Når jeg etterhvert fikk kontakt med de og hørte hvor redde de hadde vert, klarte heller ikke jeg å holde tårene inne. Senere på kvelden begynte jeg plutselig å hylke gråte uten å vite helt hvorfor jeg gråt. Jeg antar at når adneralinen senket seg kom andre følelser frem...

Jeg fikk mye forbønn og omsorg fra folk fra Urban Promise, Mission Year, kirken vår, naboene våre og dere der hjemme. Det var utrolig fint å se hvordan forskjellige folk fra forskjellig bakgrunn ble flettet sammen i stuen vår. Vi ba sammen om at Gud måtte bruke det som var ment som ondt til noe godt, og at Gud måtte hjelpe oss å tilgi.

Da Renate fortalte meg at de hadde bedd og ropt til Gud om å sende noen til meg, begynte jeg å grate i takknemlighet. Hva gjorde James utenfor UP på en søndag når skolen var stengt...? Gud hører våre bønner før vi ber dem. Takk Gud for at du hører bønner før vi ber og kan svare våre bønner over Atlanterhavet!!

Jeg er litt mer påpasselig nå, men jeg føler virkelig at jeg har en som passer på meg:-)
Takk Renate, for brevet og Salme 91.

Middags besøk

De siste dagene har eg brukt ein del tid sammen med ein kar som heter Charls. Han er 39 år gammel, men ser og oppleves mye yngre. Han er utrolig snill og ekte, og sitter inne med mye visdom virker det som. Jeg liker å være sammen med han. Han har vokst opp i en fattig familie, selv har han slete med rus-avhengighet, han har vært i flere forhold, men har bare en sønn, som nå har flyttet til New York for å prøve å få jobb som grafisk designer. Charls er også god med kunst/grafitt/veggmaling. Han og broren gjorde butikk ut av det helt til de ikkje klarte å jobbe sammen lengre. Hans drøm er å starte opp igjen for seg selv. Men først må han komme seg ut av sin rus-avhengighet. Han har fortiden ingen plass å bo, men Sunday Breakfast Mission tar i mot 200 personer hver kveld kl 18:30. Der får de kvelds og en madrass å sove på til de må ut før 06:00.

Jeg inviterte han til middag på tirsdag. Det var ein god kveld! Vi koste oss sammen med middag og kaffe. Samtalen var avslappet og god. Vi delte livet med hverandre, og vi fikk bli enda bedre kjent med Charls. Etter Charls hadde fortalt oss om hvor hardt livet var for tiden og om jobbintervjuet han skulle i dagen etter, hadde jeg veldig lyst til å spør om å få be for han. Jeg var redd for å skremme han vekk, så det kostet å spørre, men han var meget takknemlig for det. Så vi la alle hendene rundt han og ba om at Gud måtte hjelpe han opp av gjørmen og gi han en ny start.

Jeg visste at han ikke hadde plass å overnatte den natten fordi han var for sen til å registrere seg (en får bare reservert en natt om gangen) hos Sunday Breakfast Mission. Og vi har ikke lov til å gi folk overnatting. Så det å se at natten nærmet seg og tilslutt måtte sende Charls ut - på gaten for natten, det var veldig hardt. Når jeg lå under soveposen og kjente hvor kaldt det var, sleit jeg med å få sove. En del av meg (den gode delen) hadde lyst til å legge meg ute i vår bakgård i sympati med Charls.

Jeg håper inderlig at han fikk den jobben og at livet snur og begynner å gå hans vei, eller - det beste; Guds vei.

But Why?

Svenni e i usa med sin bror og sine besteforeldre. Di sko kjøra gjennom Wilmington og omtrent bare et steinkast fra huset vårt. Og dette sko altså skje på ein fredag som er vår sabbat/fridag. Det kunne ikkje passet bedre!! Me kommuniserte via våre mobiltelefoner. Svenni lovet å spandere ein saftig lunch på meg. Og eg kunne nesten ikkje vente på å få snakke på norsk med noen.

Så skjedde det... det som bare skjer meg... og på en så upassende tid som bare mulig.... To dager før norgesbesøket kom (altså på onsdag) fekk eg ein melding av Network Norway som sa at mitt mobil-abonnement var blitt sperret fordi eg ikkje hadde betalt siste mobil-regning.... då dukket det to ord opp i mitt hode (som Steinar Thingbø ville sagt) "But why?", "and why now...?"

Eg ska lova dåkk (og deg Svenni) at eg gjorde det eg konne for å få kontakt. Mobilene til mine amerikanske venner virket ikkje til utenlanske samtaler. Eg gjekk gate opp og gate ned for å finna et internasjonalt ringekort, og når eg tilslutt fant det så virket jo selvsagt ikkje det. Så blei eg tipset om at det gjekk ann å bruke Skype til telefoner også. Igjen av gårde-kåre opp til huset, hentet Mac'en, ned igjen til Kafeen med WiFi... og så endelig! Eg fekk det til:-) Solen smilte:-) Det funket:-) Men det var forsent:-( Dei hadde allerede kjørt langt forbi Wilmington. But why?

Det var visst ikkje meiningen at me sko møtast i dag allikevel....

Eg fekk vert fall til å ringe billig med Skype, så eg har fått snakket på norsk med både Svenni og Jonni og mor, far og Keven. Det var veldig kjekt:-)