COLORADO

 Etter mye Kansas (les flat-land) ble vi veldig begeistret når vi så

The Rocky Mountains i horisonten.

Det har vert mellom 25-35 grader celcius stort sett hver dag si vi begynte denne turen, men på det høyeste punktet av ruten vår (3450 meter) var det tunn luft og iskaldt!

Etter en hard dag i går tok vi sabath i dag, og har leid en lavo for to netter. Det har vert en fantastisk dag med sol og stillhet.

Gang Jæren med 10 så har du Kansas

Viss du synest jordene på Jæren er store, så har du ikke vore i Kansas... Det er som å se ut over havet, du ser ikke andre enden. Og det følest som om veien adrig svinger eller tar slutt.

Vinden har vert ganske sterk i det siste, og uheldigvis så har den ikke vert på vår side... Men selv om beina er trøtte nå, så har vi hatt godt humør gjennom mange mil i motvind. Det har hjulpet på med vakkre solnedganger og noen å komme hjem til hver kveld...

Etter vi traff på Rob og sov i garasjen hans ringte han rundt til sine venner langs ruten vår... først kom vi til hans venn Don. Han drev en camping plass, og lot oss sove i campingvognen hans. Vi fikk både middag når vi kom og frokost før vi drog. Han var 73 år, stelte sin kone på sykehuset hver dag og innviterte alle camping-gjester inn på middag og frokost. Han elsket Jesus og ønsket å tjene Ham med sin gjenstfrihet.

Jeg ble super inspirert av Don!!!

Neste kveld hadde Rob koblet oss sammen med Jim, en ungdomspastor. Han var gift med Juli, som var masør, og Jims søster Mari var også masør, så jeg og Josh fikk god behandling den kvelden...:-)

Kvelden etter det endte vi opp hos Juli's besteforeldre. Der fikk vi mye god mat og nøt roen i hver vår gyngestol.

Nå har vi faktisk stoppet opp på Barclay College for en dag, for å samle krefter og for at Josh kan finne ut om dette kanskje er noe for han. Så dette er første gang jeg får en smaksprøve av å bo på et "college-dorm".

Sykler inn i Kansas

Alt er større i USA, til og med solen.

I dag møtte vi Sheriffen i en liten by. Han gav oss en omvisning i et nytt fengsel, hvor vi også fikk være de første til å prøve ut de nye dusjene. Så vi kan slå fast at de kommende fangene vil få seg en god dusj!

Når vi skulle campe i kveld banket vi på en dør og spurte om å få slå opp telt i hagen. Vi ble ønsket velkomne av god kar, og sover nå i garasjen hvor han driver sitt design og bildekor firma. Legg merke til hvor vi har hengt opp hengekøyene (i ly fra tordenværet som det er meldt om natt:-)
I morgen skal vi bli med dem til kirken deres.

Vi har nå syklet 3300 kilometer og trødd 180 timer på pedalene.

Saint Louis

Vi syklet av vår planlagte rute, lengre nord i Illinois/Missouri for å se St. Louis og the Arch. Der møtte jeg Josh etter å ha syklet 9 dager hver for oss. Det har ver en kjempe opplevelse å sykle/campe alene, men det var også kjekt å treffe Josh igjen! 

Vi overnattet på et hostell i St. Louis og brukte neste dag til å se byen.

The Arch er det høyeste monumentet i USA. Det var utrolig fassinerende å se på. Det gikk heiser til topps og der kunne vi kjenne at det svaiet litt i vinden.
Elven er Mississippi river som her er skille mellom Illinois og Missouri.

I St. Louis var vi også i en gigantisk lekepark for voksne. Jeg hadde store problemer med å finne veien ut igjen. Det var urolig festlig. Har desverre ingen bilder fra der.

I Missouri, den 7. staten vi sykler igjennnom, har vi kommet inn på America's lengste sykkel løype, som er 365 kilometer. Det er en gammel jernbane de har lagt grus på som går langs Missouri river.

I starten var det konge å slippe å sykle på trafikert vei, men etter en del mil på en strak, flat grus vei begynner vi nå å bli ganske leie.

I sandaler fra Kentucky til Illinois

Veien gjennom Kentucky har vert hard til tider med mye opp og ned, vonde føtter og to ødelagte hjul pga et idiotisk kumlokk (måtte ut med 250 dollar for to nye hjul, dekk og innerslange).

Men nå er føttene gode og jeg ser tilbake på mye flott gjennom Kentucky. På bildet nedenfor campet jeg på ei strand med rød sol og lyden av ender som fløt på vannet.

Sånn går det når du er sulten og ikke har boksåpner:

Vi har syklet forbi veldig mange kornåkrer.

I Sebree, Kentucky overnattet jeg i en Babtist Kirke som har gjort kjelleren om til et hostel for cross-country sykkelister. Vi sykler nå på den mest brukte sykkelruten gjennom landet, og deres kirke ligger langs den. Hver sommer har de over 200 sykkelister som kommer innom. Bedre gjestfrihet tror jeg ikke jeg har sett. Den var så god at de overtalte meg til å bli enda en natt. De inviterte meg hjem til seg på middag og lunch, og jeg kunne ikke følt meg mer hjemme og ønsket enn hva jeg følte hos dem!

Thank you Bob and Violet!!

På denne ferjen som tok oss over en elv fra Kentucky til Illinois kom en kar som heter Dan og pratet med meg. Han inviterte meg til å ha lunch med han og hans kone og et annet ektepar på den andre siden av elven. Så der fikk jeg både middag og dessert. Og som om det ikke var nok - 20 dollar i hånda.

Thank you Dan, Nicky, Steve and Daty!!

Så langt har det vert strake veier, vind i ryggen og fint vær i Illinois:-)

Sist men ikke minst må jeg fortelle om Jack som redda dagen min i dag. Jeg hadde syklet 26 kilometer i dagtidlig før jeg fant ut at jeg hadde glemt kameraet hvor jeg campet. Oppgitt tok jeg av sekkene på sykkelen for å sykle tilbake over 50 kilometer frem og tilbake. Men før jeg startet på den tunge veien tilbake svingte jeg innom et hus for å låne internett for å prøve å ringe opp noen i nærheten av hvor jeg håpet kameraet enda var. Jack hadde ikke internett, men tilbudte seg å kjøre meg hele den veien tilbake. Jeg fant kameraet og vi hadde en god samtale i nesten en times biltur. Å gi han noen penger for turen var det ikke snakk om.

Thank you Jack!!

Thank you Jesus for providing for me and for all the beautiful people you let me meet!!!

Alene i Kentucky

Jeg og Josh har nå splittet lag for 8 dager. Vi skal treffest igjen i St. Louis i Missouri. Det er ikke fordi vi er blitt uvenner, men for at vi ville ha litt mer tid for oss selv og mer stillhet med Gud. Dette er tredje dagen hvor vi sykler hver for oss, og sålangt har det vert en god opplevelse.

Jeg fikk en kraftig allargisk reaksjon på føttene av Poison Ivy giften, så jeg har nå syklet i fire dager med sandaler. Ikke veldig kult, men det er absolutt på bedringsvei!!

I går syklet jeg i en flott solnedgang, før jeg endte opp i hagen til noen.

I dag fikk jeg hjelp av noen Amish folk til å finne veien jeg lette etter. Jeg syklet etter hest og kjerre noen hundre meter (hadde ikke hatt tolmodighet til det for lenge...) som til slutt viste meg veien.

I dag tok jeg en lang loop for å se verdens største naturlige grotte. Den var gigantisk! Mammut Cave i Kentucky. Bildene fra innsiden ble jo ikke imponerende....

Etter en lang og glovarm dag ønsket jeg bare at noen kunne invitere meg inn. Jeg kan bli litt lei av å sove i telt hver natt. Så jeg spurte en kirke om å få sove i den. De gav meg mat og lot meg få sove i en garasje utenfor kirken. Heilt fantastisk med lys og en godstol!

Ohio

Dette er hva som har skjedd si sist:

• Jeg har fått poison ivy (en "giftig" slyngplante.... i USA og Canada....en lett berøring av hud mot denne planten kan gi alvorlige, brannsårliknende utslett)
• Onsdagskveld campet vi utenfor en kirke som hadde ungdomstreff den kvelden. Vi var med på ungdomsmøte, fikk god mat og traff mange kjekke ungdommer.
• På søndag var vi i en kirke som gav oss 77 dollar (460 kr) bare for de ville støtte oss på turen.
•  En eldre dame gav oss 10 dollar for å vask klær på et vaskeri og ringte det lokale treningssenteret og ordnet gratis dusj for oss.
• Vi stoppet opp ved et hus hvor noen yngre folk satt ute og grillet mens de spilte gitar og sang. Vi spurte om vi kunne campe i hagen deres, og endte opp synge og spille med dem med utrolig god grillmat:-)
• I går var jeg desperat for en dusj på grunn av all poison ivy på kroppen, så jeg gikk fra dør til dør og spurte om jeg kunne få en dusj. Det var langt ut på landet hvor folk tydeligvis ikke likte fremmede. Etter å ha prøvd 10 hus endte jeg opp med en hageslange hos en bonde.
• Det var en fabrikk langs veien med et norsk flagg utenfor, så vi svingte innom der og fikk vite at Norske Jarlsberg (TINE) sender ost til USA. Jeg spurte om å få teste ut om det var Norsk kvalitets ost, men han bare lo av det. Vi syklet videre, og etter en time kommer han kjørende etter oss for å gi oss osten jeg spurte om. 

• Vi har vert i Amish land i Ohio, hvor over 80% av befolkningen er Amish. Det er verdens største Amish community.

• Vi traff på en virkelig god kar som heter Paul. Han inviterte oss hjem til seg og sin familie. Vi trodde først at de var Amish, men det viste seg at de var tidligere Amish. Nå var de Mennonitter, noe som er ganske likt Amish bare med litt mindre restriksjoner for ny teknologi. De lot oss få spørre om alle spørsmål vi hadde. Jeg lærte mye om deres tro og praksis, og det gir veldig god mening.

Det jeg beundrer mest med livsstilen deres er at de lever enkelt og de lever "slow", de har tid for hverandre og alt handler om å gjøre ting sammen. Når vi spurte en Amish kar om hvorfor de ikke ville bruke ny teknologi sa han at viss han hadde TV i hus ville han nok ikke hatt så mye tid med Guds Ord.

Dersom jeg og Josh hadde kjørt gjennom Amerika ville vi ikke truffet på halvparten av alle de interessange menneskene vi har nå truffet på. Så jeg tror hest og kjerre og sykkel kan være sunt for fellesskapet.

• Vi sov i en forlatt garasje med strøm hvor vi kunne lade opp diverse ting.

• Vi traff på Kirk, som var på teamet mitt under Mission Year. Han og faren var på vei med bilen sin fra Minnesota til Wilmington hvor han har valgt å vende tilbake til for å jobbe med Urban Promise og bo i nabolaget vi bodde i. Vi hadde lunch sammen på bilpanseret. 

• Nå har vi kommet frem til Cincinnati, hvor Anna bor, en venn fra Mission Year. Her skal vi bli noen dager og nyte komforten av ei seng, dusj, sofa og andre ting vi ikke har vert bortskjemte med.

Mye gjestfrihet

Nå er vi en liten by som heter Erie. På vei hit fra Niagarafallene har det vært mye regn, men vi har til gjengjeld møtt mange gjestfrie mennesker som har tatt godt imot oss.

For to netter siden ble vi vekte sent på kvelden av en politimann som fortalte oss det vi allerede visste... vi hadde campet ulovlig. Så i nattens mørke og pøsregn måtte vi pakke sammen hengekøyene og finne oss en ny plass :-(

Etter vi hadde brukt 20 min. med å pakke ned, kom politimannen tilbake med dårlig samvittighet og sa at han hadde funnet en ny plass til oss. Så med politieskorte (med blålys) kom vi oss frem til vårt nye oppholdssted for natten.

På søndag var vi i en tilfeldig kirke, og folka der tok oss med ut på lunch etter møtet. Og i natt sov vi i hagen til en fremmede familie som inviterte oss inn til frokost i dag tidlig.

Niagara Falls

Da vi endelig kom til Niagarafallene ble vi så begeistret at vi syklet rett over bruen som tok oss over til Canada. Vi hadde blitt advart om at det kunne være vanskelig med mitt pass/visum, men det gikk jo som smurt å komme seg ut av USA...

Svenni har etterlyst gode Kjartan historier... her har du en: Da vi kom inn til grense kontrollen i Canada måtte vi gå igjennom en mengde med spørsmål, og etter mye venting sendte de oss ut av landet uten stempel i passet.

Etter mange timer uten å ha sett fossen syntes vi det var nok styr på den Canadiske siden, men det ble mye verre på den andre siden av broen... Et lite tips fra meg; hold deg langt unna en Amerikansk grensekontroll uten et gyldig visum!!

Mitt problem var at visumet mitt gikk ut 31. juli. Jeg har søkt om forlengelse, men jeg har ikke fått noe svar enda. Så i følge alle strenge/sinte/you name it grensekontroll folka jeg måtte snakke med var jeg en ulovlig innvandrer. Jeg hadde ingen oppholdstillatelse og de kunne altså ikke slippe meg inn. Jeg har ingen gode tidligere erfaringer med Amerikansk grensekontroll, og disse karene var verre enn alle jeg har møtt til nå. De truet med fengsel, rettsak og bli sendt hjem til Norge umiddelbart. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre uten å be, og så for meg at jeg måtte avslutte sykkelturen her.

Mens jeg ventet kunne jeg høre de drøftet meg på bakrommet. De kalte meg for en misjonær (antagelig fordi det stod Mission Year i visumet mitt), og at de ikke trodde jeg prøvte å gjøre noe galt, jeg hørte de kalte meg en tulling som oppsøkte en grensekontroll uten visum, men etter en lang tid bestemte de seg for å prøve å hjelpe meg. Flaks!!

Men det var ikke så lett at de bare kunne slippe meg inn i landet... En av dem spurte meg om jeg ville være fornøyd med 90 dager oppholdstillatelse. Det var det eller fengsel. Jeg takket ja til 90 dager! For at det kunne skje måtte jeg ut av landet, få et stempel i passet av Canada, og så komme inn igjen med et nytt 90 dagers turistvisum i USA. Halleluja!! Jeg er nå en lovlig turist :-)

Etter alt det styret slo vi opp telt rett ved siden av Niagarafallene (du kan se stimen av fossen i bildet), i nydelig solnedgang hvor vi badet og slappet av.

Da vi hadde fått i oss mat og skiftet tok vi syklene ned til fossen for å se den med fancy belysning.

Dette var i dag:

De sier fossen er flottest fra den Canadiske siden, men jeg tar ingen sjanser selv om jeg nå teknisk kunne gjort det med mitt nye visum. Jeg sitter nå trygt inne på en Hard Rock Cafe i usa mens Josh tar seg en tur inn i Canada.

Et hav langt inn i landet

Ontariosjøen ser akuratt ut som et hav, en kan ikke se noen ende. Det er en gigantisk innsjø nær Niagarafallene. Her har vi badet, spist og er nå klare for å krype inn i soveposen :-)

I morgen sykler vi til Niagarafallene. Er super spent på det!!!