Howdy

Nå har jeg begynt å jobbe for noe som heter Habitat for Humanity tirs. - tors. fra 08:30 til 13:00. Det er en organisasjon som bygger billige hus til de som ellers aldri ville klart å finansiere det med sin lille kapital.

De som jobber her er stort sett bare "hvite folk" som kommer fra rikere områder (the suburbs), og de er svært overasket når eg forteller at eg bur her. En av reaksjonene var "You know you're living in a black community? Just watch your self!" eller en annen "Hey gays, he is living in a cracy neigborhood".

Jeg leste en artikkel av ei dame jeg møtte som har valgt å bo i et fattig strøk i Atlanta. Her er et avsnitt som jeg kjenner meg igjen i fra Wilmington:

"We journalists like to sweep into these neighborhoods and label them "war zone" or "urban jungle" or "disaster area". To be clear, South Atlanta is as ugly as it is lovely. The two realities intersect on street corners and on porches, entangle abit, and then shoot off in different directions. You will see used condoms on the street and discarded drug paraphernalia and piles of rotting furniture heaped next to abandoned houses. And then you will pass an old woman on a porch who smiles so widely and says "Howdy" so sweetly that you feel as God has established his kingdom right there on that crumbling porch."

Team Wilmington

Her har du gjengen som jeg deler hus og alt som går an å deles med. Han i blå jakke er Kirk - konge humor og prikk lik meg i følge folk på gaten (blir tatt for å være brødre eller tvillinger:-). Daniel med dreds under lua - livlig type som sprer mye god stemning. Brianna med briller - har så mye energi og entusiasme at all inntak av kofein (kaffe eller cola) er strengt forbudt. Lindsay på ca 1,5 m - er vår team-kaptein ("den minste skal være den største"), full av omsorg.

Og han sisste som dere alle kjenner som vimsen - over alle vimser:-) Det som er utrolig festlig er at ordet "vims" ikke finnes i engelsk ordbok (etter det jeg vet). Så for første gang i historien er eg ikke lenger "vimsen";-) Men det spørst om det ikke kommer et ord for vims etter hvert....

Endelig tilgang på internett!! Fredager er vår sabbat / hviledag, og dette er vår første sabbat etter tre intensive uker. Det følest som om eg har vert her i 2 måneder allerede.

Nå koser eg meg med ein kopp kaffe og trådløs internett på Presto - en kaffe bar i sentrum hvor eg mest sannsynling kommer til å tilbringe mye tid hver fredag:-)

Bildene ovenfor er fra huset vårt i North Market Sreet. Det er en travel gate på mange måter, med trafikken, narko dealere/offere, tiggere, unger som leker på fortauene og volden som våkner når solen er gått ned. Naboer er veldig overasket når vi forteller at vi har flyttet hit - her hvor de fleste aller helst vil komme seg vekk fra. For de som ble urolige nå... slapp av! Vi holder oss innendørs når det er mørkt ute. Dessuten har vi blitt kjent med mange gode naboer som er en veldig god beskyttelse.

Vi er kjempe fornøyd med huset vi har fått (andre Mission Year team bor i hus som er virkelig falle ferdige). Så vi klager ikke over at komfyren vår ikke virker eller over ein liten lekkasje i 2 etg. Vi har jo tross alt ein god dusj (med varmt vann;-), micro, og best av alt - et FUSBALL bord på kjøkken:-) Den som er regjerende mester får sitt flagg over bordet. Daniels canadiske flagg er det som har vert det dominerende, men legg merke til hvilket flagg som regjerer for øyeblikket:-)

Teknoligi faste

Eg skal ikkje vere paa nettet naa... men ville bare sei at dagene i Atlanta var heilt fantastiske, og at kverdagen i Wilmingten har saa vidt begynt. Me skal ha litt mer orientering og saant denne uka foer kverdagen blir fylt opp med litt mer fast opplegg og program. Men me har brukt litt tid i nabolaget og blitt kjent med et par folk.

Ok, det faar bli alt for denne gang. Eg skal bruke mer tid paa bloggen paa fredag (me har ikkje internett i leiligheten, saa det maa planlegges...).

Kjekt aa se at folk fyller med:-)

My new home

eg har flytta inn i mitt nye hjem i wilmington, med min nye "familie". har veldig troen paa at dette blir et fantastisk aar med lerdom i vente. me bor ganske fattigslig, og skal leve paa ca 2 doller til dagen. det er okkje mye, saa eg tror faktisk eg kommer hjem tynnere enn eg reiste (om mulig). folka eg bor med er heilt fantastiske. eg har mye aa lere av dei, og tror heile teamet utfyller hverandre veldig godt. det er storre fattigdom og rase skille her enn forventet. ser virkelig frem til aa bli kjent med nabolaget og aa begynne vaar tjeneste blant de trengande her. setter stor pris paa forbonn. be gjerne for engelsken min, for teamet og kontakten med naboene. i natt reiser me til atlanta med biler. der skal alle mission year team samles i 5 dager for info, trening og bli kjent. dette innlegget blir lagt ut fra ein mobil, saa det blir kort og godt, med visse mangler...

Om eg e lost???

Det første spørsmålet eg fekk når eg ankom London, var Are You Lost? :-)

Det e vel ikkje bare eg som har vert litt skeptisk til at eg virkelig komme meg til rett gate, eller rett flyplass kanskje, og om eg får med meg alt av bagasje...

So far, so good! Eg vett ikkje om eg tør å skriva ka som har skjedd til nå med hensyn til urolige familiemedlemmer.... Men det har endt godt. Både visa-kortet og Mac'en fekk eg igjen...

Nå sitte eg på Gate B42 og skal ombord på et fly som går til Philladelpia.

Ready for takeoff!

Nå er det ikkje mange dager ingen, og eg begynner faktisk å bli klar med alt som må ordnes praktisk.

Bilen er solgt og leiligheten er renska for ting.

Mentalt klar har eg vert lenge, men har vert litt stresset mtp alt som må på plass. Men nå gleder eg meg som ein liten unge:-)

Måtte til Oslo på intervju med den Amerikanske Ambassaden for å søke om visum. Der var det strengere sikkerhet enn på flyplasser, laaaange køer, mye venting, men etter 2 dager fikk eg visumet som kostet meg ca 1500 kr med reis til oslo.

Men eg har fått god oppvertning og kvalitetstid meg Renate, Kjetil og Mariell, så det var definitivt verdt det.

Just do it!

Dette er historisk! Eg skal begynne å blogge:-)

For 9 måneder siden leste eg ei bok som nå har fått meg til å reise til USA.
Den uimotståelige revolusjonen av Shane Claiborne kan altså anbefales (men på eget ansvar)!!


Skal prøve å holde interesserte litt oppdatert på denne siden. Eg reiser jo nå 27. august til Wilmingten, USA for å joina et opplegg som heter Mission Year.

Kort fortalt så går Mission Year ut på å leve som misjonerer i byen og livet som disipler sammen i kvardagen. Jesus har befalt oss om å elska Gud og elska våre medmennesker, og dette vil stå i sentrum for alt me gjør dette året.

Eg vett at å elska vår neste ikkje alltid er like enkelt, men eg gleder meg faktisk spesielt til dette. Å vie dette året til å bry seg om, lytte til, bli kjent med, hjelpe, og bli glad i andre mennesker.

Hadde nok ikkje trengt å reist til USA for å være med på någe sånt (er nok lettere å bryte med gamle mønster og kultur med å reise vekk), men nå gjør eg det og slår fleire fluer i et smekk:-) Her er noen av ønskene for turen:

• oppleve eventyret med å reise
• sabbatsår, avkobling og utkobling
  
• bli god i engelsk
• leve kristenlivet kollektivt
• bli kjent med og lære mye av andre mennesker
• bli kjent med Gud utforbi trdisjoner og tolkninger
• lære å leve enkelt
• kjenne meg selv og bli tryggere på den eg er
• finna ut av kor veien går videre etter dette året