Uteligger for en dag

Vi har nettopp vert i Philladelphia på noe kalt PRoP (Pauper’s Rite of Passage). Fra torsdags kveld til fredags ettermiddag sist uke skulle vi gå i skoene til de hjemløse. Vi skulle gå igennom det en uteliger må gå igjennom hver dag. Stå i lange køer for å få mat, fylle ut skjema og stå i nye køer for å få klær og overnatting. Vi skulle få en liten anelse om hvordan det er å være hjemløs og blakk. Midt i ”smør-øyet” av Philly, mellom alle de høye bygningene og businessfolka, var det uteliggerene vi skulle lære av. Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne lære så mye av noen få timer på gaten...

Den sterkeste opplevelsen jeg hadde var å sitte på gaten med en kopp og tigge. Det var ekstremt vanskelig å få seg til å gjøre det. Utrolig ydmykende! Blikkene jeg fikk, og blikkene jeg ikke fikk gav meg verdi lik null. Jeg følte meg skamfyll så jeg krøp sammen og hjemte ansiktet. Da så jeg for meg hvordan jeg så mange ganger har gått forbi en tigger delvis hjemt under mange lag med klær.

Det er ikke det å ikke bli gitt penger til som er det verste, men det å bli totalt ignorert, møtt med et iskaldt blikk og kjenne seg så lite verdt at en føler seg ikke som et menneske, men som uønsket søppel på gaten. Jeg så meg selv delvis hjemt under mange lag meg klær – sammen krøpet med hode bøyd i skam. Jeg kjente meg liten og knust, men forsatt et menneske høyt elsket av Gud. Det er så lett å se tiggeren nesten bare som en haug med skitne klær, og en kopp (penger) som gir meg dårlig samvittighet – men det er et menneske under alle de lagene med klær, et menneske som meg, med følelser som meg – et knust, nedbrutt menneske som mest av alt trenger å bli elsket.

Forskjellen mellom rik og fattig er at de fattige kan ikke gjemme sin fattigdom og behov for å bli elsket.