Det er hyggelig når folk kommer til meg og lurer på hvordan de kan støtte prosjektet vårt i Wilmington økonomisk.

Jeg har selv betalt 12000 dollar (66000kr) som er en minimums pris Mission Year må ha for å ikke gå i minus. Men vi vil også hjelpe hverandre å samle inn den totale summen vi trenger for hele teamet, som er 60000-80000 $.

Til nå har vi, teamet, samlet inn 49000 $.

Tusen takk til dere som vil gi!!! Trykk på "Gi din gave"-knappen.

Ukeplanen - Livet i Wilmington

Ukene er stort sett fyllt opp fra morgen til kveld. De første ukene var jeg ganske frustrert over hvor travelt alt var. Jeg følte ikke jeg fikk tid til å la ting synke inn, og jeg savnet mer tid med naboene våre. Jeg hadde sett for meg at det var i nabolaget vi skulle bruke mesteparten av tiden vår, så det var vanskelig å omstille meg fra hva jeg forventet.

Nå har vi bodd i det orange huset ved siden av Ginos pizza i 3 og en halv måned, og jeg har etter hvert lært å la det stramme programmet bli hverdagen min/livet mitt. Jeg er overasket over alle bånd jeg/vi har knyttet til forskjellige folk på tross av en travel hverdag.

Jeg er nå takknemlig for å få jobbe med Urban Promise, se og hørre alle vitnesbyrdene til ungene og ungdommene som har vert en del av programmet over lengre tid. Trykk her for å se en video fra Urban Promise.


Vi har fått god kontakt med flere av våre naboer, og det nabolaget som har et dårlig rykte på seg har etterhvert blitt vårt nabolag, vårt hjem og der vi føler oss trygge. Det er alltid trygt og oppmuntrende å se Bugzi, Berry og Carry som alltid henger rundt huset vårt. Ungdommene og ungene fra nabolaget har begynt å føle seg varme rundt oss og henger og leker rundt huset vårt i håp om at vi har tid til å henge med dem. Det er veldig kjekt å se.


Forige lørdag hadde vi Christmas-party i huset vårt for våre naboer og ungdommer fra Urban Promise, og vi var hele 30 stk. sammen. Det var en kjempe suksess, og det sier litt om båndene vi allerede har knyttet. Søndagen etter festen ble to av ungdommene med oss i kirken:-)

Dagstur til New York

Mus i hus og råtter i New York

Vi har fått uønsket besøk av både muser og en ustoppelig vandring av maur på kjøkkenet vårt. Jeg har lagt ut musefeller rundt om kring i hele huset. Vi har fanget... det var en fin måte å si det på... 2 muser til nå:-) Jeg ber om unskyldning til alle dyrevernere!

Vi lurte en stund på hvorfor det stanket sånn på soverommet vårt, til Kirk fant en råten mus under sengen hans i en musefelle som jeg hadde lagt under der.... ups...!




Synd at vi må bruke så mye tid på å ta knekken på musene i vårt hus, når råttene i New York viser at de kan klare det selv....

Buy NOTHING Day

I dag har det ver Black Friday her i usa. Det betyr SALG!!! Folk springer fra butikk til butikk og drar kredittkort med puringer mange bruker flere måneder på å nedbetale.

Noen folk fra The Simple Way har døpt om denne dagen i Philly til "Buy Nothing Day". Vi hadde en fredelig demonstrasjon mot kjøpepresset som har fått så stort fokus rundt Jesus sin bursdag. Vi var kledd som anti-heroes og stod med skilt som "The best in life is FREE!" og "You can't buy LOVE".


Sjekk ut video på Philadelphia Daily News! Jeg klarte å holde meg unna linsen denne gang... :-) men Daniel og Kirk fra mitt team ble intervjuet og Lindsay var fremst i koret. KULT:-)

Uteligger for en dag

Vi har nettopp vert i Philladelphia på noe kalt PRoP (Pauper’s Rite of Passage). Fra torsdags kveld til fredags ettermiddag sist uke skulle vi gå i skoene til de hjemløse. Vi skulle gå igennom det en uteliger må gå igjennom hver dag. Stå i lange køer for å få mat, fylle ut skjema og stå i nye køer for å få klær og overnatting. Vi skulle få en liten anelse om hvordan det er å være hjemløs og blakk. Midt i ”smør-øyet” av Philly, mellom alle de høye bygningene og businessfolka, var det uteliggerene vi skulle lære av. Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne lære så mye av noen få timer på gaten...

Den sterkeste opplevelsen jeg hadde var å sitte på gaten med en kopp og tigge. Det var ekstremt vanskelig å få seg til å gjøre det. Utrolig ydmykende! Blikkene jeg fikk, og blikkene jeg ikke fikk gav meg verdi lik null. Jeg følte meg skamfyll så jeg krøp sammen og hjemte ansiktet. Da så jeg for meg hvordan jeg så mange ganger har gått forbi en tigger delvis hjemt under mange lag med klær.

Det er ikke det å ikke bli gitt penger til som er det verste, men det å bli totalt ignorert, møtt med et iskaldt blikk og kjenne seg så lite verdt at en føler seg ikke som et menneske, men som uønsket søppel på gaten. Jeg så meg selv delvis hjemt under mange lag meg klær – sammen krøpet med hode bøyd i skam. Jeg kjente meg liten og knust, men forsatt et menneske høyt elsket av Gud. Det er så lett å se tiggeren nesten bare som en haug med skitne klær, og en kopp (penger) som gir meg dårlig samvittighet – men det er et menneske under alle de lagene med klær, et menneske som meg, med følelser som meg – et knust, nedbrutt menneske som mest av alt trenger å bli elsket.

Forskjellen mellom rik og fattig er at de fattige kan ikke gjemme sin fattigdom og behov for å bli elsket.

hakuna matata

"Bekymre dere ikke over livet, hva dere skal kle dere med..." Det er konge å oppleve at Gud vet om hvert minste behov vi har. Jeg har forlengst slete ut det eneste paret med sko jeg hadde med meg fra Norge (utenom dress-skoene). Det er store hull under hver såle, så hver våt dag ønsket jeg meg nye sko...

Jeg hadde 10$ igjen av det månedlige stipendet (60$) men det hadde jeg lovet Gud å gi i kollekt. Jeg har bestemt at jeg vil lære å gi minst 10% av mine penger tilbake til Gud. Så jeg sloss litt med meg selv om jeg virkelig skulle gi de pengene i kollekt. Jeg trengte jo nye sko, og hva bedydde vel 10 dollar? Etter litt frem og tilbake ennte jeg opp med å gi de pengene i kollekt.

Noen dager senere gikk vi ned til et avrusning- og hjemløst-senter for å besøke en venn. Der hadde de en liten avdeling hvor de solgte billige klær. Jeg spurte om jeg kunne kjøpe noen billige sko... mannen i kassen så på skoene mine, og sa at jeg kunne ta et par gratis. Blant det lille utvalget de hadde (stort sett bare gamle dress-sko), var det bare et par jeg likte, og det paret passet 100% til mine føtter. Jeg smilte og takket Gud for at han så til meg i hver minste ting.

Det er sansynligvis de billigste skoene jeg har hatt, og ikke super komfortable, men jeg har aldri vert så takknemlig for noen sko før. De har mint meg om Guds godhet og omsorg for oss hver gang jeg trør oppi dem.

Når vi velger å stole på Gud (og ikke på våre penger og talenter), så vil Han sørge for oss:-)

Et liv til Guds ære

Vi var nettopp to dager på retreat. Det var fantastisk! Jeg nøt stilleten i en skog kledd med høstfarger. Mens jeg stirret opp mot himmelen kom det to ørner som svevde majestetisk i luften. Det fikk meg til å smile og takke Gud for alt det fantastiske han har skapt. Ørnene gav Gud ære ganske enkelt ved å være seg selv.

Jeg har et sterkt ønske om å ære Gud med mitt liv, men har ofte strevd med å ta meg sammen. Jeg har flyktet fra min svakhet og fokusert på den jeg burde være. Men det er først i min svakhet at Jesus blir stor. Det var først når jeg innrømmet min mangel på tro at Gud kunne gi meg tro. Det var først når jeg omfavnet min nedbruthet at jeg kan møte andre med nåde og kjærlighet. Å vite at det ikke er alt jeg produserer og lykkes med som ærer Gud, men ganske enkelt ved å bare være til. Det er hærlig å tenke på! Min verdi og Guds kjærlighet til meg er super stabil, og jeg ærer Gud bare ved å leve i det.

”Vi søker Gud i det ordinære i livet, ikke i det ekstraordinære. Vi søker ikke åndelige høyder eller store opplevelser, men i vårt enkle nærvær til livet... Vi gir Gud ære ved ganske enkelt å være oss selv”.

Så hvem er jeg? Noe som ble nytt for meg gjennom retreaten var at man finner ikke sin identitet en gang og så ferdig med det. Min identitet er noe jeg former i meg selv hver dag. Å finne min virkelige-jeg, at jeg er Guds barn og hva det innebærer, er en livstil. Jeg må ofte trekke meg vekk fra mengden og alt rundt meg for å høre hvem Gud sier jeg er.

All den energien jeg før brukte på å få andre mennesker til å like meg og verdsette meg, kan jeg nå bruke på å elske andre mennesker og Gud. Ved å ganske enkelt la min virkelige-jeg komme frem ærer jeg Gud.

Halloween

På lørdag var vi invitert til Halloween-party hos noen naboer. Fruen i det huset må være det mest gjestfrie og generøse menneske eg noen gang har møtt. Jeg må fortelle dere mer om henne i et nytt innlegg en gang, for hun har virkelig lært meg noe om livet...

Det var fult hus og stormende jubel. Til tider mer unger med sverd enn eg kunne håndtere.

På dagen gikk vi rundt med godteri-poser til unger i nabolaget som vi har blitt kjent med.

Bakgården - plassen for refleksjon og ettertanke

En fyr fra kirken som vi leier huset vårt fra har nettopp gjort jungelen i vår bakgård om til et godt stykke plen. Jeg likte jungelen (synd eg ikke tok bilder av den), men det har blitt veldig fint bak der nå.

Vi har nå begynt på vår tredje bok som heter "Why are All The Black Kids Sitting Together in The Cafeteria?" Den lærer meg mye om rasisme, og hvor aktuelt det temaet enda er - og ikke bare i

USA.

Boken som vi nettopp fullførte var "The Way of The Heart". Det er en bok om bønn, om å være stille fram for Gud og om å ikke be med en frase av ord, men med med et hjerte fra Gud. Den kan anbefalest på det varmeste. Det er en tynn, lettlest bok som inneholder så mye bra stoff at jeg ville starte forfra igjen rett etter jeg var ferdig med den.

Dagene er svært travle, men jeg prøver å ta meg tid til å reflektere over ting Gud gjør og tanker han gir meg. Det er så lett å la tanker og opplevelser seile forbi uten å reflektere, stille spørsmål og finne svar, og å ta vare på alt det en kan ta med seg og lære av.

En gammel nedlagt fabrikk

Jeg og Daniel tok oss en tur ut på søndag, og gikk langs elva. Drøsen var så god at vi glemte helt ut å snu. Da vi hadde gått en time inn i ingen-mans-land kom vi til en gammel forlatt fabrikk. Jeg elsker å utforske sånne ting, så fristelsen ble for stor til å holde oss unna...

Det var en gammel tøyfabrikk.

Daniel var konstant på vakt og gjemte seg når det kom folk gående langs elven. Han var redd for at vi begge ville bli deportert om vi ble oppdaget (han er jo fra Canada).

Noen plasser var gulvet så råttent at vi måtte

holde oss i ting for å ikke falle igjennom.

Det var så mange kule motiv der. Og fabrikken var enormt stor så det er enda mye igjen og utforske...

En pakt med hverandre

På søndag hadde vi en "commissioning service" i Philadelphia sammen med de andre Mission Year teamene fra Philly-området. Vårt oppdrag var å skrive en pakt sammen som vi som et team skal følge og holde hverandre ansvarlige på gjennom dette året. Det var veldig utfordrende, men vi fikk mye godt ut av det. Vi tok utgangspunkt i Johannes 15, hvor Jesus sier at han er vintreet og vi er grenene. Vi vil dø fra vårt eget ego og leve et liv i daglig omvendelse. Vi vil være i Kristus slik at vi kan være i stand til å elske hverandre og naboene våre.

Med en drill og en sag fra Habitat og et dødt tre fra vår egen bakgård, gav vi "nytt liv" til et tre med fem grener som hver av oss podet inn etter vi hadde lest hver vår del av pakten. Treet står nå på "stille-rommet" vårt som et symbol på at vi er i Kristus og til påminnelse på hvordan vi vil leve sammen.

Her er pakten viss noen ønsker å lese den:

Team Covenant Mission Year Wilmington, DE Team

We first understand that only through being in God can we love each other and love our community; apart from God, we can do nothing. So that we may remain in and grow closer to God, we commit to living a lifestyle of: repentance, daily dying of ourselves, seeking the truth, and turning back to God; worship, acknowledging that God is worthy of praise by thought, word, song, and action; and prayer and solitude, silencing our soul, taking the time to listen to and spend intimate time with God. We commit to these things both individually and together, and to hold each other accountable to them.

As a house, we recognize the importance of the values of beauty, communication, justice, and hospitality. We agree to seek these values, in different ways, in our relationship with God, with ourselves, with our teammates, and with others.
We commit to recognize, celebrate, envision, and practice beauty; to live the impractical or even “counterproductive” in the midst of an objective-obsessed culture. If, for this day, beauty means stopping to take in the sight of a flower, using a handful of our otherwise strategic minutes to enjoy a song, or buying a friend a simply enjoyable snack or soda, we commit to that, and to the joy that it will bring.

We commit to communication by establishing trust and knowing that it is safe to share ourselves without fear because we are all one in Christ. We will listen before speaking, seek to understand before seeking to be understood, confront each other when necessary, and walk with each other in times of trial. We will actively pursue this openness, understanding, and confrontation by family discussions and devotions, intentionality in our one on one time, and understanding that intimate relationships require constant pursuit.

We commit to justice by seeking out where injustice is, being active members in our community, and standing up for justice in every opportunity. We will seek to be one with the oppressed, stand with our neighbors in solidarity, and give dignity to each and every person by recognizing them as God’s beloved. We will fight for reconciliation and pursue reciprocal relationships, understanding that we are not here to “save” people but to journey with them.

We commit to practice hospitality by first recognizing that we are all children of God with different pasts, practices, talents and needs. With reverence, we will share what God has given to us, within the team and with our neighbors, being willing to first receive rather than give and embracing the awkwardness as we pursue hospitality. We will do this through things as simple as keeping the house clean, having dinner together, and seeking to realize that we are more deeply connected to a stranger than we are estranged.

Matthew 22:37-40
Jesus replied: “’Love the Lord your God with all your heart and with all your soul and with all your mind.’ This is the first and greatest commandment. And the second is like it: ‘Love your neighbor as yourself.’ All the Law and the Prophets hand on these two commandments.”

In what we have said and what we have failed to say, we, the Wilmington team of 2009 -2010 commit to love God and love others.

Mye har skjedd si sist...

Det har vert så travelt her at jeg ikke har hatt mulighet for å skrive på bloggen. Jeg vil bare nevne noen ting som som har skjedd og tanker jeg har hatt de siste ukene i et par innlegg.

Jeg kan begynne med 11. oktober, Markus (min nivø) sin bursdag. Jeg tok med meg Mac’en min og satte meg utenfor Urban Promise for å få internett-tilgang. Det var en søndag, så skolen var stengt. Via internett og Skype ringte jeg billig til Markus, hjem til mor og far, til Janne og til Renate og Kjetil. I mens jeg snakket med Renate og Kjetil, med webkamera på, kom det tre karer og robbet meg. Dette var midt på lyse dagen, så det var fullstendig uventet at det kunne skje. Den ene av dem holdt en pistol mot meg, så jeg ble helt paralysert. Jeg gjorde det eneste riktige; gav fra meg Mac’en, mobilen og en ny sykkel jeg hadde lånt. Akkurat da dette skjedde kom en fra Urban Promise (Skolen som også driver After School programmet som vi hjelper til med) kjørende. De tre tenåringene stakk av og jeg sprang uskadd bort til James fra UP, han ringte til politiet som kom veldig raskt. Sykkelen fant James igjen utenfor noen rekkehus rett ved skolen.

Full av adneralin og sjokkert over det som var skjedd var jeg ikke redd. Det som svev i hodet mitt var tanken på at Renate og Kjetil så og hørte hva som skjedde, men de kunne ikke vite at jeg var uskadd. Når jeg etterhvert fikk kontakt med de og hørte hvor redde de hadde vert, klarte heller ikke jeg å holde tårene inne. Senere på kvelden begynte jeg plutselig å hylke gråte uten å vite helt hvorfor jeg gråt. Jeg antar at når adneralinen senket seg kom andre følelser frem...

Jeg fikk mye forbønn og omsorg fra folk fra Urban Promise, Mission Year, kirken vår, naboene våre og dere der hjemme. Det var utrolig fint å se hvordan forskjellige folk fra forskjellig bakgrunn ble flettet sammen i stuen vår. Vi ba sammen om at Gud måtte bruke det som var ment som ondt til noe godt, og at Gud måtte hjelpe oss å tilgi.

Da Renate fortalte meg at de hadde bedd og ropt til Gud om å sende noen til meg, begynte jeg å grate i takknemlighet. Hva gjorde James utenfor UP på en søndag når skolen var stengt...? Gud hører våre bønner før vi ber dem. Takk Gud for at du hører bønner før vi ber og kan svare våre bønner over Atlanterhavet!!

Jeg er litt mer påpasselig nå, men jeg føler virkelig at jeg har en som passer på meg:-)
Takk Renate, for brevet og Salme 91.

Middags besøk

De siste dagene har eg brukt ein del tid sammen med ein kar som heter Charls. Han er 39 år gammel, men ser og oppleves mye yngre. Han er utrolig snill og ekte, og sitter inne med mye visdom virker det som. Jeg liker å være sammen med han. Han har vokst opp i en fattig familie, selv har han slete med rus-avhengighet, han har vært i flere forhold, men har bare en sønn, som nå har flyttet til New York for å prøve å få jobb som grafisk designer. Charls er også god med kunst/grafitt/veggmaling. Han og broren gjorde butikk ut av det helt til de ikkje klarte å jobbe sammen lengre. Hans drøm er å starte opp igjen for seg selv. Men først må han komme seg ut av sin rus-avhengighet. Han har fortiden ingen plass å bo, men Sunday Breakfast Mission tar i mot 200 personer hver kveld kl 18:30. Der får de kvelds og en madrass å sove på til de må ut før 06:00.

Jeg inviterte han til middag på tirsdag. Det var ein god kveld! Vi koste oss sammen med middag og kaffe. Samtalen var avslappet og god. Vi delte livet med hverandre, og vi fikk bli enda bedre kjent med Charls. Etter Charls hadde fortalt oss om hvor hardt livet var for tiden og om jobbintervjuet han skulle i dagen etter, hadde jeg veldig lyst til å spør om å få be for han. Jeg var redd for å skremme han vekk, så det kostet å spørre, men han var meget takknemlig for det. Så vi la alle hendene rundt han og ba om at Gud måtte hjelpe han opp av gjørmen og gi han en ny start.

Jeg visste at han ikke hadde plass å overnatte den natten fordi han var for sen til å registrere seg (en får bare reservert en natt om gangen) hos Sunday Breakfast Mission. Og vi har ikke lov til å gi folk overnatting. Så det å se at natten nærmet seg og tilslutt måtte sende Charls ut - på gaten for natten, det var veldig hardt. Når jeg lå under soveposen og kjente hvor kaldt det var, sleit jeg med å få sove. En del av meg (den gode delen) hadde lyst til å legge meg ute i vår bakgård i sympati med Charls.

Jeg håper inderlig at han fikk den jobben og at livet snur og begynner å gå hans vei, eller - det beste; Guds vei.

But Why?

Svenni e i usa med sin bror og sine besteforeldre. Di sko kjøra gjennom Wilmington og omtrent bare et steinkast fra huset vårt. Og dette sko altså skje på ein fredag som er vår sabbat/fridag. Det kunne ikkje passet bedre!! Me kommuniserte via våre mobiltelefoner. Svenni lovet å spandere ein saftig lunch på meg. Og eg kunne nesten ikkje vente på å få snakke på norsk med noen.

Så skjedde det... det som bare skjer meg... og på en så upassende tid som bare mulig.... To dager før norgesbesøket kom (altså på onsdag) fekk eg ein melding av Network Norway som sa at mitt mobil-abonnement var blitt sperret fordi eg ikkje hadde betalt siste mobil-regning.... då dukket det to ord opp i mitt hode (som Steinar Thingbø ville sagt) "But why?", "and why now...?"

Eg ska lova dåkk (og deg Svenni) at eg gjorde det eg konne for å få kontakt. Mobilene til mine amerikanske venner virket ikkje til utenlanske samtaler. Eg gjekk gate opp og gate ned for å finna et internasjonalt ringekort, og når eg tilslutt fant det så virket jo selvsagt ikkje det. Så blei eg tipset om at det gjekk ann å bruke Skype til telefoner også. Igjen av gårde-kåre opp til huset, hentet Mac'en, ned igjen til Kafeen med WiFi... og så endelig! Eg fekk det til:-) Solen smilte:-) Det funket:-) Men det var forsent:-( Dei hadde allerede kjørt langt forbi Wilmington. But why?

Det var visst ikkje meiningen at me sko møtast i dag allikevel....

Eg fekk vert fall til å ringe billig med Skype, så eg har fått snakket på norsk med både Svenni og Jonni og mor, far og Keven. Det var veldig kjekt:-)

Howdy

Nå har jeg begynt å jobbe for noe som heter Habitat for Humanity tirs. - tors. fra 08:30 til 13:00. Det er en organisasjon som bygger billige hus til de som ellers aldri ville klart å finansiere det med sin lille kapital.

De som jobber her er stort sett bare "hvite folk" som kommer fra rikere områder (the suburbs), og de er svært overasket når eg forteller at eg bur her. En av reaksjonene var "You know you're living in a black community? Just watch your self!" eller en annen "Hey gays, he is living in a cracy neigborhood".

Jeg leste en artikkel av ei dame jeg møtte som har valgt å bo i et fattig strøk i Atlanta. Her er et avsnitt som jeg kjenner meg igjen i fra Wilmington:

"We journalists like to sweep into these neighborhoods and label them "war zone" or "urban jungle" or "disaster area". To be clear, South Atlanta is as ugly as it is lovely. The two realities intersect on street corners and on porches, entangle abit, and then shoot off in different directions. You will see used condoms on the street and discarded drug paraphernalia and piles of rotting furniture heaped next to abandoned houses. And then you will pass an old woman on a porch who smiles so widely and says "Howdy" so sweetly that you feel as God has established his kingdom right there on that crumbling porch."

Team Wilmington

Her har du gjengen som jeg deler hus og alt som går an å deles med. Han i blå jakke er Kirk - konge humor og prikk lik meg i følge folk på gaten (blir tatt for å være brødre eller tvillinger:-). Daniel med dreds under lua - livlig type som sprer mye god stemning. Brianna med briller - har så mye energi og entusiasme at all inntak av kofein (kaffe eller cola) er strengt forbudt. Lindsay på ca 1,5 m - er vår team-kaptein ("den minste skal være den største"), full av omsorg.

Og han sisste som dere alle kjenner som vimsen - over alle vimser:-) Det som er utrolig festlig er at ordet "vims" ikke finnes i engelsk ordbok (etter det jeg vet). Så for første gang i historien er eg ikke lenger "vimsen";-) Men det spørst om det ikke kommer et ord for vims etter hvert....

Endelig tilgang på internett!! Fredager er vår sabbat / hviledag, og dette er vår første sabbat etter tre intensive uker. Det følest som om eg har vert her i 2 måneder allerede.

Nå koser eg meg med ein kopp kaffe og trådløs internett på Presto - en kaffe bar i sentrum hvor eg mest sannsynling kommer til å tilbringe mye tid hver fredag:-)

Bildene ovenfor er fra huset vårt i North Market Sreet. Det er en travel gate på mange måter, med trafikken, narko dealere/offere, tiggere, unger som leker på fortauene og volden som våkner når solen er gått ned. Naboer er veldig overasket når vi forteller at vi har flyttet hit - her hvor de fleste aller helst vil komme seg vekk fra. For de som ble urolige nå... slapp av! Vi holder oss innendørs når det er mørkt ute. Dessuten har vi blitt kjent med mange gode naboer som er en veldig god beskyttelse.

Vi er kjempe fornøyd med huset vi har fått (andre Mission Year team bor i hus som er virkelig falle ferdige). Så vi klager ikke over at komfyren vår ikke virker eller over ein liten lekkasje i 2 etg. Vi har jo tross alt ein god dusj (med varmt vann;-), micro, og best av alt - et FUSBALL bord på kjøkken:-) Den som er regjerende mester får sitt flagg over bordet. Daniels canadiske flagg er det som har vert det dominerende, men legg merke til hvilket flagg som regjerer for øyeblikket:-)

Teknoligi faste

Eg skal ikkje vere paa nettet naa... men ville bare sei at dagene i Atlanta var heilt fantastiske, og at kverdagen i Wilmingten har saa vidt begynt. Me skal ha litt mer orientering og saant denne uka foer kverdagen blir fylt opp med litt mer fast opplegg og program. Men me har brukt litt tid i nabolaget og blitt kjent med et par folk.

Ok, det faar bli alt for denne gang. Eg skal bruke mer tid paa bloggen paa fredag (me har ikkje internett i leiligheten, saa det maa planlegges...).

Kjekt aa se at folk fyller med:-)

My new home

eg har flytta inn i mitt nye hjem i wilmington, med min nye "familie". har veldig troen paa at dette blir et fantastisk aar med lerdom i vente. me bor ganske fattigslig, og skal leve paa ca 2 doller til dagen. det er okkje mye, saa eg tror faktisk eg kommer hjem tynnere enn eg reiste (om mulig). folka eg bor med er heilt fantastiske. eg har mye aa lere av dei, og tror heile teamet utfyller hverandre veldig godt. det er storre fattigdom og rase skille her enn forventet. ser virkelig frem til aa bli kjent med nabolaget og aa begynne vaar tjeneste blant de trengande her. setter stor pris paa forbonn. be gjerne for engelsken min, for teamet og kontakten med naboene. i natt reiser me til atlanta med biler. der skal alle mission year team samles i 5 dager for info, trening og bli kjent. dette innlegget blir lagt ut fra ein mobil, saa det blir kort og godt, med visse mangler...

Om eg e lost???

Det første spørsmålet eg fekk når eg ankom London, var Are You Lost? :-)

Det e vel ikkje bare eg som har vert litt skeptisk til at eg virkelig komme meg til rett gate, eller rett flyplass kanskje, og om eg får med meg alt av bagasje...

So far, so good! Eg vett ikkje om eg tør å skriva ka som har skjedd til nå med hensyn til urolige familiemedlemmer.... Men det har endt godt. Både visa-kortet og Mac'en fekk eg igjen...

Nå sitte eg på Gate B42 og skal ombord på et fly som går til Philladelpia.

Ready for takeoff!

Nå er det ikkje mange dager ingen, og eg begynner faktisk å bli klar med alt som må ordnes praktisk.

Bilen er solgt og leiligheten er renska for ting.

Mentalt klar har eg vert lenge, men har vert litt stresset mtp alt som må på plass. Men nå gleder eg meg som ein liten unge:-)

Måtte til Oslo på intervju med den Amerikanske Ambassaden for å søke om visum. Der var det strengere sikkerhet enn på flyplasser, laaaange køer, mye venting, men etter 2 dager fikk eg visumet som kostet meg ca 1500 kr med reis til oslo.

Men eg har fått god oppvertning og kvalitetstid meg Renate, Kjetil og Mariell, så det var definitivt verdt det.

Just do it!

Dette er historisk! Eg skal begynne å blogge:-)

For 9 måneder siden leste eg ei bok som nå har fått meg til å reise til USA.
Den uimotståelige revolusjonen av Shane Claiborne kan altså anbefales (men på eget ansvar)!!


Skal prøve å holde interesserte litt oppdatert på denne siden. Eg reiser jo nå 27. august til Wilmingten, USA for å joina et opplegg som heter Mission Year.

Kort fortalt så går Mission Year ut på å leve som misjonerer i byen og livet som disipler sammen i kvardagen. Jesus har befalt oss om å elska Gud og elska våre medmennesker, og dette vil stå i sentrum for alt me gjør dette året.

Eg vett at å elska vår neste ikkje alltid er like enkelt, men eg gleder meg faktisk spesielt til dette. Å vie dette året til å bry seg om, lytte til, bli kjent med, hjelpe, og bli glad i andre mennesker.

Hadde nok ikkje trengt å reist til USA for å være med på någe sånt (er nok lettere å bryte med gamle mønster og kultur med å reise vekk), men nå gjør eg det og slår fleire fluer i et smekk:-) Her er noen av ønskene for turen:

• oppleve eventyret med å reise
• sabbatsår, avkobling og utkobling
  
• bli god i engelsk
• leve kristenlivet kollektivt
• bli kjent med og lære mye av andre mennesker
• bli kjent med Gud utforbi trdisjoner og tolkninger
• lære å leve enkelt
• kjenne meg selv og bli tryggere på den eg er
• finna ut av kor veien går videre etter dette året