Howdy

Nå har jeg begynt å jobbe for noe som heter Habitat for Humanity tirs. - tors. fra 08:30 til 13:00. Det er en organisasjon som bygger billige hus til de som ellers aldri ville klart å finansiere det med sin lille kapital.

De som jobber her er stort sett bare "hvite folk" som kommer fra rikere områder (the suburbs), og de er svært overasket når eg forteller at eg bur her. En av reaksjonene var "You know you're living in a black community? Just watch your self!" eller en annen "Hey gays, he is living in a cracy neigborhood".

Jeg leste en artikkel av ei dame jeg møtte som har valgt å bo i et fattig strøk i Atlanta. Her er et avsnitt som jeg kjenner meg igjen i fra Wilmington:

"We journalists like to sweep into these neighborhoods and label them "war zone" or "urban jungle" or "disaster area". To be clear, South Atlanta is as ugly as it is lovely. The two realities intersect on street corners and on porches, entangle abit, and then shoot off in different directions. You will see used condoms on the street and discarded drug paraphernalia and piles of rotting furniture heaped next to abandoned houses. And then you will pass an old woman on a porch who smiles so widely and says "Howdy" so sweetly that you feel as God has established his kingdom right there on that crumbling porch."