Fra New Jersey til California

Freser rundt med bil i California

2010-11-17T05:03:00.000-08:00

Dagen etter jeg kom fram til San Francisco møtte jeg og Josh de nye Mission Year teamene i dette området. Mission Year hadde noe de kaller for banquet, det er et festmåltid hvor hensikten er å reklamere for og samle inn penger for Mission Year. Der møtte jeg blant annet Aleksander fra Norge, nærmere bestemt: i fra Fiskå. Han tar Mission Year dette året i Oakland ved San Francisco. Vi hadde en god drøs. Veldig kjekt å treffe han i sitt nye hjem (for et år). Viss du har blitt inspirert av noe jeg har delt fra året i Mission Year vil jeg oppfordre deg til å sende han en e-mail; aleksander@krogevoll.no, og si at du ønsker å motta nyhetsbrevene han sender ut hver måned.

Rett fra Aleksander & co kjørte vi noen timer på natten for å komme oss til en av de mest berømte National Parker her i USA; Yosemite. Det var kanon vakkert landskap!! Og en mjuk overgang for meg til Norge med kulde og snø oppå fjellet 2693 meter over havet.

Her måtte vi slepe oss opp til toppen. Ikke noe for mor!

Heller ikke noe for mor:-)

Dagen etter Yosemite drog vi til en annen National Park sammen med Josh's fsmilie. Sequoia National Park og Red Wood Forest.

Verdens største trær!

Det var vanskelig å tro... 35 meter rundt trestammen, 12500 tonn. Hvor mange favn ved er det?

Flott utsikt over Red Wood Valley.

Nå har jeg holdt meg oppe hele natten for å vente på flyet som vil ta meg hjem til Norge. Flyet går om tre timer så jeg må begynne å pakke... :-) tulla! Siden Norge er 9 timer forran California vil jeg miste over et døgn i reis (vi har faktisk syklet gjennom 4 tidssoner). Er i Norge 18. november.

Fullført!

2010-11-12T00:29:00.000-08:00

For noen dager siden ble jeg igjen smittet av Poison Ivy/Oak, som er en forferdelig hudallergi fra en plante. Det spredde seg til skrittet, noe som klødde og hovnet opp voldsomt. Som du sikkert kan forestille deg, så var det ingen behagelig opplevelse å sitte på et sykelsete... Smertene ble større enn frykten for en dyr lege-regning (langt fra norske helse-tilbud her), så jeg fikk meg en sprøyte, noen tabeletter og en salve for 2000 kroner, men det var verdt hver korne. Nå er alt mye bedre, og jeg er veldig takknemlig for at vi ikke har denne giften i Norge.

Så etter en hard siste-etappe var det en fantastisk følelse å nå målet, the final destination; San Francisco. Jeg kunne kjenne klumpen i halsen når jeg så ut over byen og Golden Gate Bridge som jeg har syklet mot i lang tid. Det har vært et eventyr uten like! Så mange forskjellige steder jeg har sett, mennesker jeg har møtt, og ting jeg har opplevd.

Fra Atlanterhavet til Stillehavet

12 stater
3 land - USA, Canada og Mexico
7865 kilometer sykling
418 timer på sykkelsete
94 dager
x-antall pungteringer
ett nytt dekk
to nye hjul

Plasser jeg har sovet:

-under ei trapp på et hotell

-inne på en utedo

-i et buss-skur

-under taket på mange rasteplasser

-i mange hager til fremmede

-i ei trehytte

-hostell, motell og hotell

-i en bobil

-under takutstikk på en is-kiosk

-i mange kirker

-hjemme hos kjente og fremmede

-i lavo

-på collage

-i garasjer

-på en flyplass

-men oftest i hengekøy-teltet langs en vei

Dette er ruten vi har syklet og steder vi har vert:

Josh kom og hentet meg med bil i San Francisco, og vi har et stramt program med mye spennende å se før jeg setter meg på flyet hjem til Norge 17. november. Men all transport fra nå av vil bli uten sykkel:-)

Mye liv i en liten by

2010-11-08T14:22:00.000-08:00

Jeg glemte å nevne at jeg traff Ashley i Hollywood, en god venn av meg fra Mission Year i Philly. Vi hadde en dag sammen, og det var konge!!

Fra Hollywood syklet jeg opp langs kysten og kom til en liten by som heter San Luis Obispo. Jeg hadde ikke en gang planer om å stoppe opp der, men er glad jeg gjor... Noen jeg traff på mente at jeg ikke måtte gå glipp av "Farmers Market" som de har hver torsdags kveld i gatene. Så i mens jeg ventet på denne store happeningen tok jeg meg en tur til fots opp på toppen av en gammel vulkan. Utsikten var fantastisk, med gamle vulkantopper dekte med grønne planter og Stillehavet i bakgrunnen!

"Farmers Market" var bedre enn forventet. Gatene var stengt for biler og fullte med boder hvor de solgte frukt, kunst, og alt du kan tenke deg av hjemmelaga ting. Det var en studentby, så det var nok en stor grunn for at gatene var så fulle av mennesker.

Etter det tenkte jeg at jeg måtte videre, med da var det noen som sa at jeg ikke måtte gå glipp av "Bike night" som de hadde en torsdag hver måned. Jeg hadde tydeligvis kommet der på rett dag... Så jeg joinet det også, og det var kanon kult!!! Mellom 500 - 1000 unge og gamle sykler rundt i gatene, med og uten kostymer, på et eller to hjul, med et eller to seter, og flere med hjemmelaga sykler. Full kaos!!

Her er en video jeg fant på youtube fra "Bike night":

(se også filmen: SLO Bike Night November 09)

Jeg er i hvit t-skjorte snakker med Gene

Etter alt dette var det jo blitt så sent at jeg måtte finne meg en plass å overnatte. Det ordnet seg med at jeg traff på Gene og Kat, jeg ble med dem hjem og sov godt i et trehus de hadde utenfor deres hus. Det var konge!! Jeg bare må bygge meg et trehus i Norge!

Dette er trhuset jeg overnattet i

Dagen etter var jeg bestemt på å komme meg videre, men da overtalte de meg til å bli med dem å surfe. De hadde alt utstyret jeg trengte, og jeg hadde jo et ønske om å surfe i California, så her var min sjanse og jeg var igjen overtalt.... Kat har en hund som har vert i aviser og på postkort. Den heter Saint, og lever opp til sitt navn...den kan nemmlig surfe. Den var mye bedre enn meg... litt flaut. Jeg trodde jeg skulle dø i møte med de store bølgene som var større enn de jeg har sett på Bore stranden.

Saint in action!

Jeg overnattet enda en natt i trehuset før jeg rullet videre mot Big Sur. Det er en fantastisk plass langs kysten, med et villt landskap. I dag har jeg vert på en tur til fots her i Big Sur og sett de O-store Red Woods, som er verdens høyeste trær.

Litt om været... det har vært utrolig varmt her helt sien vi var i Arizona. Temperaturen har vert mellom 25 til 37 grader celcius. Heilt fantastisk!!! Det skal bli tøft å komme hjem til kalde Norge.

2010-11-02T20:15:00.000-07:00

Jeg har vert i L.A. og Hollywood noen dager nå. Mye å se og mange som vil at jeg skal bruke pengene mine på det de har å tilby. Jeg vet ikke helt om jeg liker store fancy byer som dette. Det er litt for mye for meg. For mye å ta inn og for mange fristelser. Vi har jo ikke syklet gjennom mange stor-byer, og det er jeg glad for. Ingenting slår Guds skaperverk og freden jeg finner der.

Men i dag var jeg i Universal Studios, der hvor veldig mange filmer er spilt inn. Vi fikk guidet tours gjennom de fake landsbyene, gater i London, N.Y. og L.A. Det råeste var å se en action film (Waterworld) live, med eksplosjoner og ville stunt rett forran øynene på oss. Det var til og med et fly som kom flygende inn og styrtet i vannet forran oss. Det var heilt sykt Jeg ble mektig imponert og hadde lyst til å få med meg showet en gang til, men etter alle andre show og 4-D filmer (det er 3-D filmer hvor det også er vind, lukter og seter som beveger seg) som Jurassic Park og Shrek var det ikke tid for mer.

Planen var å dra videre i dag, men jeg har funnet er billig hostel og var for trøtt etter alt Hollywood styret, så jeg drar videre i morgen tidlig.

Jeg mistet kameraet mitt i bakken, og kan desverre ikke legge ut mer bilder :-(

The Pacific Ocean

2010-10-29T09:21:00.000-07:00

For 79 dager siden badet vi i Atlanterhavet og nå kunne vi endelig glede oss over et forfriskende bad i Stillehavet.

På den lange turen vår har hunder vært en pest og en plage, ettersom hunder elsker å springe etter syklister. Jeg er sikker på at om vi hadde gitt noen av hundene vi har møtt på en sjanse så ville de ha spist oss begge til middag. Så det var litt festlig når vi så at av alle strender vi kunne endt opp på, så måtte vi ende opp på en strand for hunder. Det krelte av dem. Viss du ser til høyre på bilde kan du se at vi blir snart angrepet her også (aldri fred å få... kampen var hard, men vi overlevde dette angrepet også;-)

Josh var svært glad for å se mor igjen, og mor var kanskje enda gladere for å se Josh igjen. Så her var turen over for Josh, han stoppet her mens jeg har noen mil igjen. Jeg skal nå sykle alene langs kysten opp til San Francisco. Der skal jeg møte Josh igjen hvor han vil vise meg rundt i heimstaten sin med BIL.

Jeg dro faktisk tilbake til den familien vi var med kvelden før. De tok meg med over til Mexico som bare er en halv times kjøring fra hvor de bor.

Jag var litt for blond/hvit, så vi fikk mange gatemusikanter ++ rundt oss hvor enn vi var.

Det var jo en selvfølge at vi måtte ha mexicansk mat - Taco!!!

Nok en gang er jeg forundret over hvorfor jeg blir tatt så godt i mot.

Thank you Tom, Laurna, Morgan and Ariana for taking so good care of me! Our trip to Mexico was AWESOME!!!!

2010-10-27T20:45:00.000-07:00

Her er en liten video fra hippi-landsbyen. Dette var utenfor en liten cafè' hvor mange treffest hver morgen til kaffe og drøs. God stemning!

Før vi dro fra hippi-landsbyen og salvation mountain hadde vi et morgenbad i den varme kilden med Leonard og Keven, som også tok oss med på frokost. Kvelden før fikk vi servert middag rundt et bål utenfor Kevens campingvogn (alle bor i campingvogn, bobil eller telt her). Keven fasinerte meg veldig. Han var en gang en suksessfull businessmann som ble knivstukket på gaten. Dette snudde opp-ned på livet hans. I stede for sinne kjente han på medfølelse, og begynte å jobbe med hjemløse. Han startet opp flere senter som ble anerkjent av Clinton regjeringen som et av de mest effektive med tanke på å hjelpe hjemløse til å stå på egne ben.

Med god grunn sier han nok desverre at han ikke liker mange kristne. Det er så mange som kaller seg "kristne", spesielt her i usa, og som ligner så lite på Jesus, og da tenker jeg/vi ikke på å oppføre seg så "perfekt", men å elske Gud og mennesker som Jesus gjorde/gjør. Keven er ikke sikker på hva han skal tro om Jesus, men ligner på Jesus i hans ofrende kjærlighet for Guds minste. Nå har han flyttet inn i denne hippi-landsbyen for å ta seg av Leonard . Det har han gjort nå i et år, uten betaling. Jeg synest det er kult at han som ikke vet om han tror på Jesus tjener hver dag en som er super gira på Jesus og ikke kan få snakket nok om han. Jeg tror Keven er Guds gave til Leonard på sine eldre dager.

Dette er ikke fra stranden i San Diego... har ikke kommet så langt enda. Det er fra ørkenen vi måtte sykle igjennom.

I dag kom vi inn i San Diego, hvor vi får godt stell hos venner av familien til Josh. I morgen sykler vi ut til The Pacific Ocean :-)

Salvation Mountain

2010-10-25T22:28:00.000-07:00

Her er vi sammen med Leonard som er mannen bak the salvation mountain. Han har blitt veldig berømt etter filmen "Into the wild". Han er 79 år og har ca 100 turister på besøk hver dag, og han tar alle rundt på en tour. En mann med et fantastisk hjerte - han elsker virkelig Gud og alle mennesker han møter på!

Her var det også en varm kilde. Første gang jeg har vert ute i et vann med 45 grader celcius fra jordens varme. Konge!! Her sitter vi med en ung hippi. I morgen skal vi være med Leonard. Skal bli gøy å snakke mer med han.

Vi har campet her i en gammel hippi-landsby, faktisk den eneste plassen i usa hvor du kan bo 100% gratis så lenge du vil. Det bur ca 150 mennesker har året rundt, og flere kommer ned når det er vinter i nord. Dette er virkelig hippi-land. Mye søppel, mye gjestfrihet, grillings og en sløøøøv livsstil.

Dette er scenen hvor de har gratis-konserter hver helg. Viss du har sett "Into the Wild", dette er scenen hvor den lokale helten Insane Wayne spillte sin country musikk til han døde rett etter filmen var gitt ut. Men de har flere lokale helter her...

Jeg har ikke jukset på dette bildet. Det er faktisk slik himmelen har vert de to nettene vi har vert her.

En smak av Norge

2010-10-23T14:02:00.000-07:00

Joshua likte norsk julemasipan som vi fikk av Betty

Vi har nå vert på besøk hos tanten til mor, Betty i Arizona. Hun tok veldig godt i mot oss, og vi slappet så godt av hos henne at vi begynte å kalle hanne for mormor (etter hennes ønske). Vi ble der to netter, og hun kjørte oss rundt hvor enn vi ville.

"Mormor" tok oss med på lunch til sin datter Susan (som ikke er på dette bilde) som er gift med Louis (til venstre) og onkel (til mor) Sigmund Bjerga.

Vi var en kort tur i downtown Phoenix som er en stor by hvor det bor nesten like mange mennesker som i hele Norge.

Arizona raste forbi... i dag var vi plutselig i California, som er vår siste stat.

Fra Utah til Grand Canyon, Arizona

2010-10-18T16:59:00.000-07:00

Dette er fra Bryce Canyon

Ikke forstår jeg hvordan Gud får til dette...

I Bryce møtte vi fire trivelige damer fra England. Josh sin store drøm denne turen har vert å få haik med en bobil. Vi vil jo ikke jukse med å heike, så det var bare ut av parken.... Neste morgen inviterte de oss på frokost, og foreslo at vi kunne sitte på med dem til neste nasjonal park. Fristelsen ble for stor, når de gav oss godt stell med te i ny og ne:-) Vi tok også følge med dem på en tur til fots. Vi hadde det veldig morsomt sammen!

Thank you guys for being moms for me and Josh for a little bit!!!

Dette er fra Zion Nasjonal park. Utrolig mektig!!!!!

Josh viser sin styrke... (jeg måtte klø meg litt i hode når jeg så dette... hvordan i all verden???)

Så endelig er vi ut av Utah. Det har vert den mest fantastiske staten til nå. Så i dette øyeblikk er vi i O-store Grand Canyon. Det ser ikke ekte ut på bildet... det ser ikke ekte ut i virkeligheten heller. Nå skal jeg ut å ta flotte bilder i solnedgangen.

Amazing

2010-10-08T23:22:00.000-07:00

Her i "ørkenen" kom det en voldsom storm over oss. Fra strålende sol og god varme, kom det plutselig mørke skyer, et voldsomt tordnevær. Det lynte rundt oss over alt, og jeg var seriøst redd for å bli truffet fordi det var så nære. Etter mye lyn begynte det å hagle så hardt at det gjorde vondt.

Men alt dette var ingenting i forhold til hva som kom... Når vi kom ned fra fjellet med tordneværet så vi en veldig mørk, nesten svart vegg av skyer forran oss. Plutselig var vi midt inni det... Jeg så at de mørke skyene bare noen meter over oss begynte å blåse i en sirkel, og det blåste så hardt at vi hadde problemer med å holde oss på syklene. Jeg skrek til Josh; "Tornado!!!", så svingte jeg rundt og syklet for livet tilbake, og Josh kom med, men skyene kom etter oss. Etter noen dramatiske sekunder ser vi virvelvinden forsvinne opp langs fjellet.

Vi har sett ødeleggelsene etter en tornado i Kansas (i 2007), og med det i minne var jeg redd for å bli sugd opp og kastet i døden. Vi trodde nesten ikke at det kunne ha vert en tornado, men når vi kom til et turist-senter så vi plakater hvor det stod "Tornado varesel!". Sykt å ha opplevd!! Det va jo ikke en full tornado, men det så definitivt ut som begynnelsen på en voldsom en.

Utrolig fasinerende med de mange forskjellige farge lagene!

Tror ikke dere kan se meg, men jeg er på toppen av dette fjellet.

I dag traff vi på Steve som også reiser (med bil). Han spanderte middag på oss (beef!!!), og lot oss komme inn på hotellrommet hans. Han skal ta samme ruten som oss, så vi kommer nok til å treffe på han seinere...

Canyon land

2010-10-05T18:02:00.000-07:00

Nå har vi vert i mange stater og sett mye flott, men til nå er det ingenting som slår Moab i Utha. Når jeg stod å så utover dette fantastiske landskapet måtte jeg gni meg i øynene for å være sikker på at det ikke var en drøm. Gud er en fantastisk skaper!!!

Vi raftet i Colorado elven. Det har vert tørketid her, så elven var ganske tam, men det var gøy likevel og en utrolig fin natur opplevelse!!

Moab var full av "Arches" (som de kalles på engelsk). Her på denne flotte Archen hadde vi luch i dag.

Vi har begynt å samle på bilskilt vi finner langs veien (vi har 3 til nå...). Målet er å få tak i et fra New Jersey og et fra California.

I dag traff jeg på en heil gjeng norske skole elever som var på skoletur. De ble ganske overrasket når jeg ropte "Heia Norge" til dem. Konge å prate med nordmenn!

Mens Josh enda lå å sov, stod jeg opp for å få med meg soloppgangen. Moab skal vist være sykkelparadiset, og det har jeg ikke vanskelig for å tro.

Vi har sovet de siste nettene i kirker, men en natt betalte faktisk en kirke hotellregningen for oss. Det var fantastisk å få nyte litt luksuss på hotell!

COLORADO

2010-09-30T17:38:00.000-07:00

Etter mye Kansas (les flat-land) ble vi veldig begeistret når vi så

The Rocky Mountains i horisonten.

Det har vert mellom 25-35 grader celcius stort sett hver dag si vi begynte denne turen, men på det høyeste punktet av ruten vår (3450 meter) var det tunn luft og iskaldt!

Etter en hard dag i går tok vi sabath i dag, og har leid en lavo for to netter. Det har vert en fantastisk dag med sol og stillhet.

Gang Jæren med 10 så har du Kansas

2010-09-23T16:10:00.000-07:00

Viss du synest jordene på Jæren er store, så har du ikke vore i Kansas... Det er som å se ut over havet, du ser ikke andre enden. Og det følest som om veien adrig svinger eller tar slutt.

Vinden har vert ganske sterk i det siste, og uheldigvis så har den ikke vert på vår side... Men selv om beina er trøtte nå, så har vi hatt godt humør gjennom mange mil i motvind. Det har hjulpet på med vakkre solnedganger og noen å komme hjem til hver kveld...

Etter vi traff på Rob og sov i garasjen hans ringte han rundt til sine venner langs ruten vår... først kom vi til hans venn Don. Han drev en camping plass, og lot oss sove i campingvognen hans. Vi fikk både middag når vi kom og frokost før vi drog. Han var 73 år, stelte sin kone på sykehuset hver dag og innviterte alle camping-gjester inn på middag og frokost. Han elsket Jesus og ønsket å tjene Ham med sin gjenstfrihet.

Jeg ble super inspirert av Don!!!

Neste kveld hadde Rob koblet oss sammen med Jim, en ungdomspastor. Han var gift med Juli, som var masør, og Jims søster Mari var også masør, så jeg og Josh fikk god behandling den kvelden...:-)

Kvelden etter det endte vi opp hos Juli's besteforeldre. Der fikk vi mye god mat og nøt roen i hver vår gyngestol.

Nå har vi faktisk stoppet opp på Barclay College for en dag, for å samle krefter og for at Josh kan finne ut om dette kanskje er noe for han. Så dette er første gang jeg får en smaksprøve av å bo på et "college-dorm".

Sykler inn i Kansas

2010-09-18T22:11:00.000-07:00

Alt er større i USA, til og med solen.

I dag møtte vi Sheriffen i en liten by. Han gav oss en omvisning i et nytt fengsel, hvor vi også fikk være de første til å prøve ut de nye dusjene. Så vi kan slå fast at de kommende fangene vil få seg en god dusj!

Når vi skulle campe i kveld banket vi på en dør og spurte om å få slå opp telt i hagen. Vi ble ønsket velkomne av god kar, og sover nå i garasjen hvor han driver sitt design og bildekor firma. Legg merke til hvor vi har hengt opp hengekøyene (i ly fra tordenværet som det er meldt om natt:-)
I morgen skal vi bli med dem til kirken deres.

Vi har nå syklet 3300 kilometer og trødd 180 timer på pedalene.

Saint Louis

2010-09-17T09:38:00.000-07:00

Vi syklet av vår planlagte rute, lengre nord i Illinois/Missouri for å se St. Louis og the Arch. Der møtte jeg Josh etter å ha syklet 9 dager hver for oss. Det har ver en kjempe opplevelse å sykle/campe alene, men det var også kjekt å treffe Josh igjen!

Vi overnattet på et hostell i St. Louis og brukte neste dag til å se byen.

The Arch er det høyeste monumentet i USA. Det var utrolig fassinerende å se på. Det gikk heiser til topps og der kunne vi kjenne at det svaiet litt i vinden.
Elven er Mississippi river som her er skille mellom Illinois og Missouri.

I St. Louis var vi også i en gigantisk lekepark for voksne. Jeg hadde store problemer med å finne veien ut igjen. Det var urolig festlig. Har desverre ingen bilder fra der.

I Missouri, den 7. staten vi sykler igjennnom, har vi kommet inn på America's lengste sykkel løype, som er 365 kilometer. Det er en gammel jernbane de har lagt grus på som går langs Missouri river.

I starten var det konge å slippe å sykle på trafikert vei, men etter en del mil på en strak, flat grus vei begynner vi nå å bli ganske leie.

I sandaler fra Kentucky til Illinois

2010-09-13T13:17:00.000-07:00

Veien gjennom Kentucky har vert hard til tider med mye opp og ned, vonde føtter og to ødelagte hjul pga et idiotisk kumlokk (måtte ut med 250 dollar for to nye hjul, dekk og innerslange).

Men nå er føttene gode og jeg ser tilbake på mye flott gjennom Kentucky. På bildet nedenfor campet jeg på ei strand med rød sol og lyden av ender som fløt på vannet.

Sånn går det når du er sulten og ikke har boksåpner:

Vi har syklet forbi veldig mange kornåkrer.

I Sebree, Kentucky overnattet jeg i en Babtist Kirke som har gjort kjelleren om til et hostel for cross-country sykkelister. Vi sykler nå på den mest brukte sykkelruten gjennom landet, og deres kirke ligger langs den. Hver sommer har de over 200 sykkelister som kommer innom. Bedre gjestfrihet tror jeg ikke jeg har sett. Den var så god at de overtalte meg til å bli enda en natt. De inviterte meg hjem til seg på middag og lunch, og jeg kunne ikke følt meg mer hjemme og ønsket enn hva jeg følte hos dem!

Thank you Bob and Violet!!

På denne ferjen som tok oss over en elv fra Kentucky til Illinois kom en kar som heter Dan og pratet med meg. Han inviterte meg til å ha lunch med han og hans kone og et annet ektepar på den andre siden av elven. Så der fikk jeg både middag og dessert. Og som om det ikke var nok - 20 dollar i hånda.

Thank you Dan, Nicky, Steve and Daty!!

Så langt har det vert strake veier, vind i ryggen og fint vær i Illinois:-)

Sist men ikke minst må jeg fortelle om Jack som redda dagen min i dag. Jeg hadde syklet 26 kilometer i dagtidlig før jeg fant ut at jeg hadde glemt kameraet hvor jeg campet. Oppgitt tok jeg av sekkene på sykkelen for å sykle tilbake over 50 kilometer frem og tilbake. Men før jeg startet på den tunge veien tilbake svingte jeg innom et hus for å låne internett for å prøve å ringe opp noen i nærheten av hvor jeg håpet kameraet enda var. Jack hadde ikke internett, men tilbudte seg å kjøre meg hele den veien tilbake. Jeg fant kameraet og vi hadde en god samtale i nesten en times biltur. Å gi han noen penger for turen var det ikke snakk om.

Thank you Jack!!

Thank you Jesus for providing for me and for all the beautiful people you let me meet!!!

Alene i Kentucky

2010-09-08T01:54:00.000-07:00

Jeg og Josh har nå splittet lag for 8 dager. Vi skal treffest igjen i St. Louis i Missouri. Det er ikke fordi vi er blitt uvenner, men for at vi ville ha litt mer tid for oss selv og mer stillhet med Gud. Dette er tredje dagen hvor vi sykler hver for oss, og sålangt har det vert en god opplevelse.

Jeg fikk en kraftig allargisk reaksjon på føttene av Poison Ivy giften, så jeg har nå syklet i fire dager med sandaler. Ikke veldig kult, men det er absolutt på bedringsvei!!

I går syklet jeg i en flott solnedgang, før jeg endte opp i hagen til noen.

I dag fikk jeg hjelp av noen Amish folk til å finne veien jeg lette etter. Jeg syklet etter hest og kjerre noen hundre meter (hadde ikke hatt tolmodighet til det for lenge...) som til slutt viste meg veien.

I dag tok jeg en lang loop for å se verdens største naturlige grotte. Den var gigantisk! Mammut Cave i Kentucky. Bildene fra innsiden ble jo ikke imponerende....

Etter en lang og glovarm dag ønsket jeg bare at noen kunne invitere meg inn. Jeg kan bli litt lei av å sove i telt hver natt. Så jeg spurte en kirke om å få sove i den. De gav meg mat og lot meg få sove i en garasje utenfor kirken. Heilt fantastisk med lys og en godstol!

Ohio

2010-08-31T09:37:00.000-07:00

Dette er hva som har skjedd si sist:

Jeg har fått poison ivy (en "giftig" slyngplante.... i USA og Canada....en lett berøring av hud mot denne planten kan gi alvorlige, brannsårliknende utslett)
Onsdagskveld campet vi utenfor en kirke som hadde ungdomstreff den kvelden. Vi var med på ungdomsmøte, fikk god mat og traff mange kjekke ungdommer.
På søndag var vi i en kirke som gav oss 77 dollar (460 kr) bare for de ville støtte oss på turen.
En eldre dame gav oss 10 dollar for å vask klær på et vaskeri og ringte det lokale treningssenteret og ordnet gratis dusj for oss.
Vi stoppet opp ved et hus hvor noen yngre folk satt ute og grillet mens de spilte gitar og sang. Vi spurte om vi kunne campe i hagen deres, og endte opp synge og spille med dem med utrolig god grillmat:-)
I går var jeg desperat for en dusj på grunn av all poison ivy på kroppen, så jeg gikk fra dør til dør og spurte om jeg kunne få en dusj. Det var langt ut på landet hvor folk tydeligvis ikke likte fremmede. Etter å ha prøvd 10 hus endte jeg opp med en hageslange hos en bonde.
Det var en fabrikk langs veien med et norsk flagg utenfor, så vi svingte innom der og fikk vite at Norske Jarlsberg (TINE) sender ost til USA. Jeg spurte om å få teste ut om det var Norsk kvalitets ost, men han bare lo av det. Vi syklet videre, og etter en time kommer han kjørende etter oss for å gi oss osten jeg spurte om.

Vi har vert i Amish land i Ohio, hvor over 80% av befolkningen er Amish. Det er verdens største Amish community.

Vi traff på en virkelig god kar som heter Paul. Han inviterte oss hjem til seg og sin familie. Vi trodde først at de var Amish, men det viste seg at de var tidligere Amish. Nå var de Mennonitter, noe som er ganske likt Amish bare med litt mindre restriksjoner for ny teknologi. De lot oss få spørre om alle spørsmål vi hadde. Jeg lærte mye om deres tro og praksis, og det gir veldig god mening.

Det jeg beundrer mest med livsstilen deres er at de lever enkelt og de lever "slow", de har tid for hverandre og alt handler om å gjøre ting sammen. Når vi spurte en Amish kar om hvorfor de ikke ville bruke ny teknologi sa han at viss han hadde TV i hus ville han nok ikke hatt så mye tid med Guds Ord.

Dersom jeg og Josh hadde kjørt gjennom Amerika ville vi ikke truffet på halvparten av alle de interessange menneskene vi har nå truffet på. Så jeg tror hest og kjerre og sykkel kan være sunt for fellesskapet.

Vi sov i en forlatt garasje med strøm hvor vi kunne lade opp diverse ting.

Vi traff på Kirk, som var på teamet mitt under Mission Year. Han og faren var på vei med bilen sin fra Minnesota til Wilmington hvor han har valgt å vende tilbake til for å jobbe med Urban Promise og bo i nabolaget vi bodde i. Vi hadde lunch sammen på bilpanseret.

Nå har vi kommet frem til Cincinnati, hvor Anna bor, en venn fra Mission Year. Her skal vi bli noen dager og nyte komforten av ei seng, dusj, sofa og andre ting vi ikke har vert bortskjemte med.

Mye gjestfrihet

2010-08-23T11:52:00.000-07:00

Nå er vi en liten by som heter Erie. På vei hit fra Niagarafallene har det vært mye regn, men vi har til gjengjeld møtt mange gjestfrie mennesker som har tatt godt imot oss.

For to netter siden ble vi vekte sent på kvelden av en politimann som fortalte oss det vi allerede visste... vi hadde campet ulovlig. Så i nattens mørke og pøsregn måtte vi pakke sammen hengekøyene og finne oss en ny plass :-(

Etter vi hadde brukt 20 min. med å pakke ned, kom politimannen tilbake med dårlig samvittighet og sa at han hadde funnet en ny plass til oss. Så med politieskorte (med blålys) kom vi oss frem til vårt nye oppholdssted for natten.

På søndag var vi i en tilfeldig kirke, og folka der tok oss med ut på lunch etter møtet. Og i natt sov vi i hagen til en fremmede familie som inviterte oss inn til frokost i dag tidlig.

Niagara Falls

2010-08-20T13:51:00.000-07:00

Da vi endelig kom til Niagarafallene ble vi så begeistret at vi syklet rett over bruen som tok oss over til Canada. Vi hadde blitt advart om at det kunne være vanskelig med mitt pass/visum, men det gikk jo som smurt å komme seg ut av USA...

Svenni har etterlyst gode Kjartan historier... her har du en: Da vi kom inn til grense kontrollen i Canada måtte vi gå igjennom en mengde med spørsmål, og etter mye venting sendte de oss ut av landet uten stempel i passet.

Etter mange timer uten å ha sett fossen syntes vi det var nok styr på den Canadiske siden, men det ble mye verre på den andre siden av broen... Et lite tips fra meg; hold deg langt unna en Amerikansk grensekontroll uten et gyldig visum!!

Mitt problem var at visumet mitt gikk ut 31. juli. Jeg har søkt om forlengelse, men jeg har ikke fått noe svar enda. Så i følge alle strenge/sinte/you name it grensekontroll folka jeg måtte snakke med var jeg en ulovlig innvandrer. Jeg hadde ingen oppholdstillatelse og de kunne altså ikke slippe meg inn. Jeg har ingen gode tidligere erfaringer med Amerikansk grensekontroll, og disse karene var verre enn alle jeg har møtt til nå. De truet med fengsel, rettsak og bli sendt hjem til Norge umiddelbart. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre uten å be, og så for meg at jeg måtte avslutte sykkelturen her.

Mens jeg ventet kunne jeg høre de drøftet meg på bakrommet. De kalte meg for en misjonær (antagelig fordi det stod Mission Year i visumet mitt), og at de ikke trodde jeg prøvte å gjøre noe galt, jeg hørte de kalte meg en tulling som oppsøkte en grensekontroll uten visum, men etter en lang tid bestemte de seg for å prøve å hjelpe meg. Flaks!!

Men det var ikke så lett at de bare kunne slippe meg inn i landet... En av dem spurte meg om jeg ville være fornøyd med 90 dager oppholdstillatelse. Det var det eller fengsel. Jeg takket ja til 90 dager! For at det kunne skje måtte jeg ut av landet, få et stempel i passet av Canada, og så komme inn igjen med et nytt 90 dagers turistvisum i USA. Halleluja!! Jeg er nå en lovlig turist :-)

Etter alt det styret slo vi opp telt rett ved siden av Niagarafallene (du kan se stimen av fossen i bildet), i nydelig solnedgang hvor vi badet og slappet av.

Da vi hadde fått i oss mat og skiftet tok vi syklene ned til fossen for å se den med fancy belysning.

Dette var i dag:

De sier fossen er flottest fra den Canadiske siden, men jeg tar ingen sjanser selv om jeg nå teknisk kunne gjort det med mitt nye visum. Jeg sitter nå trygt inne på en Hard Rock Cafe i usa mens Josh tar seg en tur inn i Canada.

Et hav langt inn i landet

2010-08-17T17:17:00.000-07:00

Ontariosjøen ser akuratt ut som et hav, en kan ikke se noen ende. Det er en gigantisk innsjø nær Niagarafallene. Her har vi badet, spist og er nå klare for å krype inn i soveposen :-)

I morgen sykler vi til Niagarafallene. Er super spent på det!!!

Nyter livet i Liverpool, New York

2010-08-16T17:35:00.000-07:00

Vi har nå vert tre dager hos vår venn Ellen fra Mission Year, og sykler videre mot Niagarafallene (Niagara Falls) Selv om vi helst ikke vil sykle for mye når vi først har noen dager av, så måtte vi jo bare prøve Ellen's tandem!! Tror ikke vi hadde kommet langt med denne gjennom landet.

I dag var vi på kajakk / kano tur. Meg, Josh, Ellen og Maren som er utvekslingsstudent fra Tyskland som bor hos Ellen's familie.

Ingen kano tur uten vannkrig :-)

Vi fant et slengtau langs elven vi hadde det veldig gøy med!!!

Dag 5 - Nådd vårt første mål

2010-08-14T19:42:00.000-07:00

Vi entret New York state i går etter mange oppoverbakker. Det var 108 harde kilometer, men me sov veldig godt i våre komfortable hengkøy-telt den natten.

Josh gir en oppdatering av hvordan turen har vert så langt:

Etter 137 kilometer kom vi frem til det som var vårt første mål - Liverpool, NY, hvor vår venn Ellen bor. Hun tok Mission Year med Josh i Camden. Dei har også baseng i hagen, så det var deilg med et bad etter en varm dag. Vi kommer til å bli her til mandag, så vi tar det med ro og nyter livet :-)

End of mission year, start of mission life

2010-08-13T04:26:00.000-07:00

Jeg fikk aldri tid til å skrive noe fra de siste dagene av Mission Year, så jeg tar det nå.

Den siste dagen før teamet tok farvel, døde en god venn og nabo av oss. Han hadde kreft. Vi har bedd mye om helbredelse for Josè for alle smertene han hadde etter et arbeidsuhell. Det var veldig trist og merkelig at han døde den siste dagen før vi reiste. Helbredelsen jeg håpet på kom aldri, men Gud viste meg gjennom det enda tydeligere noe som har vert en lekse gjennom hele året; love God, love people, nothing else matters.

Josè sa ofte "You guys take care of me, and I take care of you", og det stemmte. Vi var gode naboer som hjalp hverandre. Det er jo lett å ønske at en gjorde mer når det er for sent, men jeg tror vi brydde oss og elsket Josè med Kristi kjærlighet, og jeg vet at det betydde veldig mye for han. Jeg er takknemlig til Gud for vennskapet vi hadde og at vi fikk vert en del av hans siste leveår her på jord.

Jeg ser mer og mer hvor mye det betyr å være elsket. Til og med helbredelse har liten betydning samenlignet med å bli elsket. Så vi kan være bønnesvaret på mange av våre bønner med å elske vår neste. Jeg tror det var det beste Josè kunne få i en tid han hadde det vanskelig, mennesker som brydde seg om han.

Dag 3 - ikke forberett på pøsregn

2010-08-12T20:12:00.000-07:00

Først litt fra i går... da vi var klar for å avslutte dagen traff vi på en kar (Frank) som ble super begeistret da vi fortalte at vi var på vei til California. Det hadde vert han og hans kones drøm i mange år. Han inviterte oss hjem til seg, sin kone, Lauren og to sønner, Henry og Harrison, hvor vi fikk bade i basenget de hadde i hagen og ble servert frokost neste morning. Det er utrolig kjekt å møte på mennesker med så stor gjestfrihet. Nå, bare etter noen få timer sammen føler vi at vi er kompis med Frank. Awesome!!

Dagen i dag har vert veldig våt. Det er ikke så fryktelig å sykle i regn, men når vi oppdaget at Joshuas sykkelbager, med pc, mobil, sovepose og diverse, ikke var vanntette ble ting litt mer kompliserte. Vi hadde planer om å sykle 150 km i dag, men måtte sjekke inn på hotell etter 80 km.

Nå ligger jeg i en deilig hotellseng og skriver dette innlegget med pc'en som heldigvis overlevde. Med en hårføne har vi tørket det meste og er klar for en ny dag i morgen :-)

Dette er ruten vi planlegger å ta til San Fransisco gjennom 12 stater:

2010-08-11T19:23:00.000-07:00

Då var me i gang! Me begynte fra ei strand i New Jersey i går. Badet i Atlanterhavet, og tok fatt på noen få km første dag, og neste gang vi ser havet blir på handre siden:-)

Vi har begge fjernet håret (bare på hode) før turen. Skal tross alt å en hjelm på hode 8 timer hver dag, desuten har mor sakt at eg ikkje må finna meg ei her uansett, så då gjør det jo ikke noe om eg ser litt galen ut...

Jeg må prøve å bli vant med miles i stede for kilometer, usa er litt bakvente på ting.... så her er vi stole over å ha nådd våre første 100 miles (ikke 100 mil - det hadde vore konge viss me va så spreke).

Har ikke skrevet noe om avslutningen av Mission Year. Dagene har flydd, og jeg har enda ikke fikset nytt visum for eksempel.... ups... haster!!!! Men jeg vil komme tilbake til noe fra Mission Year.

Sommer leir

2010-07-16T18:53:00.000-07:00

Her er noen bilder fra sommer programmet vi driver med Urban Promise. Vi har fem forskjellige camper i byen med 40-70 unger, 1. -5. klassinger. Campen jeg jobber i heter Victory.

Her er noen karer fra militæret for å advare mot røking og drikking.

Hver morgen starter vi med en sketsj,
noe ungene gleder seg veldig over...

Hver dag deler vi ungene opp i 4 grupper og har hver vår klasse hvor de roterer mellom. Jeg er lærer i noe vi kaller rec, hvor vi har forskjellige leker for å illustrere bibelske sannheter.

Alt som involverer vann er alltid en suksess... Her kaster jeg en vannbalong opp i luften og sier at den som fanger den vinner (vinner hva...??), men var det bare en vannbalong...

Jeg blir fort glad i unger, og det er ofte mye latter og glede rundt dem, men jeg kommer nok adri til å jobbe med unger... Å disiplinere dem og være ansvarlig for en stor gruppe med unger er ikke noe for meg. Jeg er dausliten når jeg kommer hjem. All ære til dere som jobber med unger!!

Når håven er for liten....

2010-07-09T14:17:00.000-07:00

Etter å ha badet i to timer på stranden gikk vi til piren hvor alle fiske-entusiastene hadde oppholdt seg uten noe fiske lykke. Jeg hadde ingen fiskestang, så jeg tok litt fiskesnørre med en krok og litt agn. Mine fiske-entusiastiske venner måtte jo selfølgelig le litt av meg, men ikke så lenge... Kun etter kort tid fikk jeg en 45cm flundre på kroken. Da var det min tur å le :-)

Like etter det fikk en annen kar
en stor stingray (piggrokker) på kroken. Han jobbet med å få den inn til piren i nesten 1 time.

Når han endelig hadde fått den til piren fant vi ut at håven vi hadde var for liten, så jeg tilbudte meg å klatre ned på pålene og dra den opp med hendene. Det var ikke bare bare. Den var ikke akkurat tam.... En kar foreslo at jeg skulle stikke fingrene inn i nesehullene (eller hva nå enn det kalles). Jeg var ikke dum nok til å gjøre det, helt til en sa "You just got to be a man about it". Okay, en mann (hjelp), så klart jeg er en mann!!

Når dramaet var over fant jeg ut at det var en stingray den australske "crocodile hunter" blei drept av....

Fra nå av kan dere kalle meg "stingray hunter" :-) Jeg gikk fra å være en loser i fisking til å være "the fishing-exspert from Norway". Jeg måtte jo leve litt på den selv om jeg vet at mor ville kalt meg en idiot.

Endelig en liten oppdatering....

2010-06-30T16:34:00.000-07:00

Selv om det nærmer seg slutten nå betyr ikke det at dagene er roligere, tvert imot! Det er mye jeg kunne tenkt meg å delt med dere om opplevelser og erfaringer, men i sommerheten og i alt som skjer rundt oss disse siste ukene har det ikke blitt mye tid til blogging, mailing og sånt. Men her er noen bilder fra ting som har skjedd.

Tre bilder fra en grillfest vi hadde i vår bakgård.

Jeg og Daniel var på stranda (2 timer kjøring fra oss) med en muslimsk venn som jobber på dagligvarebutikken vegg i vegg til vårt hus.

After School programmet var over i slutten av mai, men sommer programmet startet denne uken, og her er et bilde fra et baseng vi fikk låne. Det var konge!!

Attitude

2010-06-07T15:12:00.000-07:00

"The longer I live, the more I realize the impact of attitude on life. Attitude, to me, is more important than facts. It is more important than the past, than education, than money, than circumstances, than failures, than successes, than what other people think or say or do. It is more important than appearance, giftedness or skill. It will make or break a company...a church...a home. The remarkable thing is we have a choice every day regarding the attitude we will embrace for that day. We cannot change our past...we cannot change the fact that people will act in a certain way.

We cannot change the inevitable. The only thing we can do is play on the one string we have, and that is attitude... I am convinced that life is 10% what happens to me and 90% how I react to it."

-Charles Swindoll

Øyeblikk som skaper våre liv

2010-05-31T10:39:00.001-07:00

Det er fort gjort å la livet fly forbi. Gå gjennom en dag for å komme seg til neste. Det har gått mer opp for meg i det siste at hver dag har noe unikt å by på. Det er små enkle ting hver dag som er så verdifulle.

På mandag gikk jeg til Josè, vår gode nabo (på bilde til høyre), for å vaske klær i stede for å bruke $4 på vaskeriet og se inn i veggen 1 time (som vi vanligvis gjør). I gjengjeld brukte jeg de $4 på kina-mat som vi hadde til lunch mens vi så en dårlig VHS-video og snakket om hans drøm om å flytte hjem til Porto Rico, og at jeg kunne komme å bo der på gården hvor han vokste opp. Josè sier ofte ”You guy’s take care of me. I take care of you.

It’s like life should be!”

Etter klesvask og lunch hos Josè gikk jeg ned til Urban Promise for å hjelpe til med Skole Fritids Ordningen (After School Program). Jeg har virkelig blitt glad i ungene her. Det er veldig synd på noen av dem som har blitt sviktet av foreldre, skule og samfunn. Vi har fjerde-klassinger som nesten ikke kan lese – ikke på grunn av lærevansker, men på grunn av at det er ingen rundt dem som bryr seg. Mange unger har allerede sett og opplevd mer elendighet enn jeg kanskje noen gang vil gjør. Når ungene reagerer med ekstremt sinne og frustrasjon over småting er det ofte noe annet som ligger bak.

På onsdag startet jeg en liten vann-krig med noen av ungene på Urban Promise. Det endte opp i en gigantisk vann-krig, som til og med lærere tok del i. Vi brukte ikke vannpistoler, men bøtter og boss-spann... Det var mye vann og mye glede. Når eg så rundt meg så jeg kun unger som smilte og lo, og så veldig lykkelige ut. Det gjorde godt langt inn i min sjel. Om det bare var for et øyeblikk at de kjente på dyp glede.

Når vi kom hjem fra Urban Promise spiste vi middag sammen og delte historier fra dagen som vi på hver vår måte hadde omfavnet og tatt i mot gode øyeblikk fra.

For noen hørest ikke dette ut som noen spesiell dag, men når jeg tenker igjennom alle små ting som skjer hver dag, ser jeg at hvert møte og hver tanke er en gave. Hver historie er en historie som til sammen er livet mitt.

”Alle disse dagene som kom og gikk. Ikke visste jeg at de var livet.”

Jeg kjenner på dyp takknemlighet over de 9 månedene vi har levd her sammen. Vi har vert avhengige av hverandre og av våre naboer. Og vi har lært så mye av våre naboer, og av hverandre; åpenhet og ærlighet med våre svakheter – det er vår styrke; ha en enkel livsstil, strippet fra distraherende ting vi ofte flykter til; å dele med hverandre, gjøre ting sammen på den mest økonomiske og miljøvenlige måten, lage mat sammen, ta oppvasken sammen; å gi råd og få råd av hverandre før vi tar noen individuelle besluttninger; å lese bøker sammen om hva det betyr å være en Jesu etterfølger og om utfordringer som rasisme og fattigdom, og samtale om dette
– disse ting pluss mange flere, sammen begynner de å forandre våre liv og får oss til å stille dype spørsmål, og utfordrer oss til å søke å leve et liv sammen med Gud med alt det vi er.

”Life is a process of becoming, a combination of states we have to go through. Where people fail is that they wish to elect a state and remain in it. This is a kind of death.” – Anais Nin

Min bønn for meg selv og deg som leser er at vi ikke går glipp av øyeblikkene og historiene som skaper våre liv hver dag. Må vi søke å se Gud i hver eneste person vi treffer på, og må dine øyeblikk og historier i dagene som kommer dra deg til Gud som elsker deg.

26,2 miles - 3 timer og 28 minutt

2010-05-17T11:14:00.000-07:00

Når jeg så skiltet "20 miles" (32 km), begynte jeg å spide opp og hentet krefter fra "kjelleren". To kilometer før mål var det en oppoverbakka på 1 km. Kirk (en på teamet) ventet på meg før oppoverbakken og sprang med meg opp den kilometeren. Han tømte meg for de siste kreftene jeg hadde igjen, så den siste kilometeren var grusom. Men når jeg så målet 300 meter fremfor meg klarte jeg å spurte inn. Det var en fantastisk opplevelse!!! Jeg tvilte på at jeg kunne klare å springe under 4 imer, så når jeg så at jeg sprang inn på under tre og en halv time var jeg super fornøyd :-)

Dette er Kris, min kolega fra Habitat for Humanity, som utfordret meg på dette og også betalte løpet for meg.

TUSEN HJERTELIG TAKK til alle dere som sponset meg i dette løpet!!!! Tror at jeg med deres hjelp samlet inn rundt 7000 kroner til Mission Year.

Maraton

2010-05-12T19:44:00.000-07:00

Jeg har blitt utfordret på å springe maraton til inntekt for Mission Year. Yes, det er et fullt maraton - 26 miles = 4,2 mil.

Jeg har vert litt stor i kjeften og sagt at jeg skal slå ei som sprang samme maraton for to år siden. Hun trente i 7 måneder og kom inn på tiden; 5 timer og 15 minutt. Jeg har trent i 2 måneder - sprunge 3 ganger i uken i ca. 45 min, så det kan jo bli spennende.... :-)

Må jo ærlig innrømme at jeg er litt små-nervøse nå når det bare er 4 dager igjen til jeg må hente alt jeg finner av krefter i meg - fysisk og mentalt. Klokken 07:00 på søndag braker det løs.

Konge viss du vil støtte meg med noen kroner!! Men feel free! - ikkje føl noe press til å respondere på dette!

Viss du vil kan du fylle ut dette, og sende i en mail til meg:

Jeg vil gi ___________kr. til Mission Year viss du slår tiden på 5 timer og 15 minutt.

Jeg vil gi ___________kr. til Mission Year viss du springer raskere enn 4 timer og 30 minutt.

Jeg vil gi ___________kr. til Mission Year viss du springer raskere enn 4 timer (noe som ville vert et mirakel;-).

Guds rike på pubben!

2010-04-25T09:57:00.000-07:00

Har du hørt om ein man som heter Tony Campolo? Han er faktisk grunnlegeren av både Mission Year og Urban Promise (skolen vi sammerbeider med). Vi hørte han tale på tirsdag. Fytti for et kraftig budskap!! Jeg vil gjerne gi dere en liten oppsumering...

Fra Tony var ung hørte han patoren snakke mye om døden, og fikk ofte spørsmålet; "Er du beredt for å dø?” Men Tony lurte på om han ikke skulle leve litt først...?

”Fader vår, du som er i Himmelen. La ditt rike komme! La din vilje skje på jorden som i himmlen!”

Vi skulle være litt mer tilstede her på jorden, mer opptatt av livet, og feire evangeliet for fattige – at fanger skal få frihet, og blinde få synet igjen, og sette undertrykte fri. Ja, vi har en himmel i vente og Jesus er den eneste veien dit, men Jesus selv valgte å leve her før han fòr opp til himmelen. Hva var det Jesus sa til Sakkeus...? ”Sakkeus, kom ned... ellers kommer du til å brenne i helvete!”...? Nei, ”Sakkeus, kom ned, for i dag vil jeg at vi skal ha en fest hjemme hos deg (på din hjemmebane).”

Campolo fortalte en gripende historie fra en gang han var på Hawaii; En natt han ikke fikk sove gikk han ut og satte seg ned ved en pub på stranden. Det var mange prostituerte i området der, og han overhørte en av dem fortelle at i morgen fylte hun 39 år, men uten noen respons fra de andre prostituerte, sa hun at hun ikke forventet å bli feiret for hun hadde aldri blitt feiret noen gang.

Da Campolo hørte det gikk han til bartenderen og spurte om han kunne hjelpe til med å lage en fest for henne neste natt. Det ville han, og de spredte rykte ut blandt de prostituerte. Neste natt var stedet fullt med prostituerte, sammen med bartenderen og Tony. Agnus ble møtt med ”Happy birth day to you!”, klemmer, jubel og en stor kake med dekorasjon og lys. Da bartenderen bad henne om å blåse ut lysene, brast hun i gråt. Bartenderen sa ”Agnus, ta deg selv i sammen! Kom igjen, blås!”, men Agnus var så berørt at hun klarte ikke å blåse ut et eneste lys. Hun ba om å få ta med seg kaken og vise den til moren før de sprettet den.

Mens Agnus var borte foreslo Tony at de skulle be for Agnus, at Gud måtte vise henne at hun var elsket og om at hun kunne få selvbilde sitt tilbake. Etter bønnen sa bartenderen til Tony ”Hey, du sa ingenting om at du var en prest”, Tony svarte at han ikke var en prest. ”Kom igjen, hvilken kirke er du prest i?” spurte bartenderen. Siden bartenderen ikke ville gi seg svarte Tony; ”Jeg er prest i en kirke som holder bursdager for prostituerte”. Bartenderen lo, og sa; ”Ye right! Hvem ville ikke joinet en kirke som det?”

Ja, hvem ville ikke joinet en kirke som det?!

På lørdag, før vi hørte Tony, hadde vi en bursdagsfest for Berry, en 63 år gammel, hjemløs alkoholiker. Mange av hans, og våre venner fra nabolaget kom for å feire han. Jeg skulle ønske dere kunne hørt og sett Berry når han, med tårer i øynene og en stemme som var tydelig rørt, takket Gud for hver enkel venn som satt rundt bordet. Det var en konge fest, og det gav mersmak. Etter festen snakket vi om andre naboer vi kunne holde en fest for.

Min påskeferie

2010-04-16T15:58:00.000-07:00

Appalachen trail er verdens lengste merket turløype, noe vi bare gikk en liten part av. Vi gikk i statene; Virginia, West Virginia og Meryland. Det var en fantastisk tur!!! Vi var superheldig med været hele turen. Blå himmel og over 30 grader noen dager.

Noe av det mest fantastiske med turen var å sitte rundt campbålet under stjerneklar himmel og høre på lyden av frosker og innsekter og vakre mellodier fra Josh's munnspill, mens jeg

stekte pannekaker på bålet.

Jeg så tre skillpadder på turen. Første gang jeg har opplevd å plukke opp ei skillpadde på stien i det fri.

Josh trente styrke og kløyvte ved...

Vi var aldrig over tre-grensen, men hadde noen fantastiske utsiktspunkter.

Jeg likte dette bilde, ikke fordi jeg er nesten naken som mine Amerikanske venner kommenterte (tror det er en liten kulturell forskjell her...), men fordi Josh har et gammelt kamera som tar 70-tals bilder. Ser for meg far for 40 år siden...:-)

Soloppgangen ved et shelter/en gapahauk hvor vi tok opphold den siste natten.

Kjekt med et skilt som ønsket oss velkomne til "The Roller Coaster" :-)

Etter å ha gått 9 tunge mil i skogen med såre skuldre, trøtte bein og voksende blemmer på føttene var det en fantastisk følelse å komme frem til vårt mål; Harpers Ferry.

På vei heim tok vi en tur innom Washington DC. Vi så det hvite hus, monomente, basenget, Lincoln og diverse gjenkjennelige ting. Konge avsluttning på ferien:-)

Påske ferie!!

2010-04-01T18:39:00.000-07:00

Då er andre trimester allerede over. Det har vert utrolig bra!! Vi har sett mye nød og håpløshet gjennom de kalde vinter månendene, men vi har virkelig sett håp og gleder også - spesielt i det siste. Å høre at Charles (som jeg skrev om i starten av året) hadde tatt i mot Jesus og sluttet å drikke var bare helt fantastisk. Og vår gode venn Brian som ikke så poenget i å slutte å drikke, har nå begynt i avrusnings-samlinger hvor Breanna jobber, og er ivrig med i en nyoppstartet kirke i gaten vår. Jeg gleder meg til månendene som kommer!

I morgen begynner påskeferien vår. Mens de fleste andre drar hjem skal jeg og Josh (en Mission Year fyr fra Camden) tilbringe 6 dager i skog og telt:-) Vi skal gå i fjellene i Shenandoah i Virginia. Det er meldt sommervær så vi skal garantert bade, slike mye sol, lese og nyte stillheten og freden i Guds skaperverk. Jeg gleder meg!! Dere skal få se bilder på bloggen når jeg kommer tilbake!

Ønsker dere alle en riktig god påske!

Penger er IKKE roten til alt ondt

2010-03-24T09:26:00.000-07:00

Etter nyhetsbrevet jeg sendte ut ønsker jeg å gjøre noe klart. Først av alt, jeg tror ikke at penger er noe fælt vi må unngå, men jeg tror på, og har sett det mer en noen gang før, det bibelen sier; ”Kjærlighet til penger er roten til alt ondt.”

Om det er galt å være rik…? Jeg er usikker...? Men som Gandhi sa; ”It’s enough for everyone’s need but not for everyone’s greed” og Moder Teresa; ”It’s a poverty to decide that a child must die so that you may live as you wish.”

Jeg har ikke mistet troen på god arbeidsmoral, studier og tjene penger for det daglige brød. Mission Year prøver heller ikke å fortelle meg det. Nedenfor har jeg oversatt noe fra statuttene folka i dette nettverket prøver å leve etter:

Arbeid i seg selv er en god ting, og det er nødvendig for å tjene til livets opphold. Derfor forventer vi vanligvis at medlemer tjener nok til å forsørge for seg og sin familie og i tillegg ha noe å gi vekk. (Ef. 4:28)

Men vi vil også anbefale folk til å ikke ta arbeidet uenfor menigheten for seriøst. Vi tror at vårt kall er å bli forvandlet av Guds kjærlighet, så vi anbefaler folk til å ikke la arbeidet distrahere dem fra dette. Vi oppmuntrer folk til å ikke se på jobben som et kall, en kariere, en primær kilde til mening, eller som en mulighet til å bli rik. (Bibelen sier ingenting om at Gud kaller noen til en kariere. Teltmaking, fisking osv. i NT var noe de gjorde for å gjøre det mulig å følge sitt virkelige kall – det var ikke et kall i seg selv). Det betyr ikke at ”sekulært” arbeid er unyttig (eller at du ikke kan trivest der) men det er ikke SÅ viktig – samenlignet med å oppleve Guds kjærlighet og derfor leve i fred med Guds familie og invitere andre inn.

Så vil jeg til slutt føye til noe som jeg ikke fikk med i brevet. Jeg skrev at vi prøver å ikke sette merkelapper på folk, men det er en markelapp som er umulig å få av, som vi alle er merket med; ”elsket og ønsket av Gud”. Det er evangeliet vi ønsker å dele med våre venner. ”For så høyt elsket Gud verden at han gav sin enborne sønn, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt men ha evig liv.” Joh.3:16

Hipp Hurra for gamle-far som fyller 60 år!

2010-03-11T05:49:00.000-08:00

Bursdagskort til Norge tar altfor lang tid...

...så nå kan du og alle andre lese noen heders ord her fra meg til min kjære far.

DU ER/HAR:

• veldig tolmodig

• alltid utrolig ydmyk og snill mot mor (noe som barn legger merke til)

• handyman nr. 1

• en som holder humøret oppe i familien

• god til å engasjere andre

• hatt tro på meg og vist meg tillit

• oppmuntret meg og støttet meg i det jeg har hatt tro på

• vist meg nåde i mitt ungdomsopprør mot foreldre

• vert god til å ta meg med på ting (oftest arbeid, men det har vert kvalitetstid sammen, noe som jeg alltid har satt stor pris på)

• en utrolig god far

• et forbilde for meg

Takk far for den du er!

Husk at du ennå bare er 60 år. Ikke stopp med å leke, drømme, håpe, kjempe for, søke, lære og omfavne det ukjente!

Gratulerer så mye med dagen, håper du blir satt spesielt stor pris på i dag!

[Trykk her for å se en video jeg vil dedikere til deg far]

I was a stranger and you took me in

2010-03-05T18:31:00.001-08:00

På lørdag besøkte jeg vår nabo Josè. Han er ca. 50 år. Konen hans døde for et år siden og han er alene tilbake. Han sliter med smerter av dårlige knær, føtter og skulder etter et arbeidsuhell som har gjort han ufør. Dette er også en grunn for at han sliter økonomisk (det er ikke akkurat Norske helse-tilbud her). Han er mye alene og virker motløs.

Jeg inviterte han på middag hos oss, men han sa nei. Jeg lurte på hvorfor og spurte litt rundt, og det viste seg at han hadde hørt at en annen nabo fortelle oss at han dopet seg mye før. Dette var tydeligvis noe han skammet seg over i møte med oss. Men jeg sa at fortid er fortid, og at vi bryr oss ikke om hva han har gjort. Jeg fortalte at folk synes vi er løgne som har allslags folk over hos oss, vi bryr oss ikke om du er prostituert, prest eller alkoholiker. Vi ønsker å bry oss om og elske alle slik som Jesus elsker oss alle ubetinget. Da jeg hadde sagt det ser Josè opp på meg og sier; "Dere er virkelig en Guds gave!"

Jeg tenkte på hvordan Jesus tiltrakk seg folk med et dårlig rykte og hvordan kirken og bedehuset ofte har skremt dem vekk.

Josè var vanskelig å komme inn på i starten, men han har virkelig åpnet seg for oss nå og er snar med å hjelpe oss viss det er noe vi trenger. Han har gitt oss ein trådløs hustelefon som vi trengte. Han lånte vekk en varmeovn når vi slet med oljeovnen vår. Han har kjørt oss til butikken når vi ikke hadde bil. Han har gitt oss allslags pyntegjenstander og han har lovt meg racer-sykkelen sin når våren kommer:-) Når vi besøkte han på sykehuset, hvor han var i to uker pga. noe greier, strålte han opp og sa; "Oh, my friends!" og gav oss ein klem.

Jesus; “…I was hungry and you gave me to eat; I was thirsty and you gave me to drink; I was a stranger and you took me in.”
Matt. 25:35

Vil du ha et brev i posten?

2010-02-19T17:48:00.000-08:00

Jeg holder på med å skrive et nyhetsbrev til familie og venner, så det blir ingen ny oppdatering denne uken. Viss du ikke fikk nyhetsbrevet jeg sendte i september, betyr det at jeg ikke har adressen din... Ønsker du dette bevet i posten, så gi meg adressen din på mail, eller som en kommentar på dette innlegget. Om jeg ikke en gang vet hvem du er, sender jeg mer en gjerne dette brevet til deg. Mission Year betaler for frimerkene;-)

Snø, snø og atter snø

2010-02-12T13:03:00.000-08:00

Den siste uken har vert veldig annerledes her! Uværet var varslet, så allerede før det hadde kommet et snøfnugg stengte de butikkene, skolene og arbeidsplassene. Morsomt... det hadde jo aldri skjedd i Norge.

Snøen kom sist fredags kveld, og når vi stod opp på lørdagen var det helt hvit. Vi bor jo i en hovedgate som er rimelig bussy, men nå var det helt stilt, ingen biler å se. Jeg traff på en mann som hadde gått i 1,5 time for å finne en åpen butikk.

Selv om ikke alle setter pris på snøen, så gjør vert fall vi det. Når alt er stengt har vi hatt god tid til å leke oss i snøen... en hel uke FRI:-)

Mye snøballkrig og snøvasking....se en morsom film!

Det er faktisk en del tak som har rast sammen pga. snøen,

så vi måkte taket for sikkerhets skyld...

Lurer du på hvordan jeg kom meg ned fra taket??? Trykk her!

Vi lagte en iglo i bakgården vår....

som vi selfølgelig måtte prøve ut:-) En natt var nok...

Siden alle har hatt fri har det vert en del naboer over hos oss. Vi har brukt mye tid i snøen, spilt Settlers og drukket varm skjokolade:-)

Gud er ikke skuffet over meg

2010-02-05T13:46:00.000-08:00

Er det en ting jeg har lært gjennom Mission Year, så er det å se min egen utilstrekkelighet og svakhet (my brokenness). Min City Direktor (en av Mission Year’s ledere) er ikke interessert i å høre de ”korrekte svarene” fra oss, men de ærlige. Slik tror jeg heller ikke Gud er interessert i å se hvor straite og ordentlige vi er, eller å høre ”den mest korekte teologien” fra oss, men en ærlig bønn; ”vær meg synder nådig” – et menneske som ser sin egen utilstrekkelighet og Guds store nåde.

Jeg vil anbefale på det varmeste å leste The Ragamuffin Gospel, en bok av Brennan Manning. Den har virkelig åpnet øynene mine og gjort Guds nåde større, - og meg enda mindre. Gud sitter ikke utomlodig å venter på at jeg skal komme over syndene mine. Det er ikke slik at han rister på hode og synes jeg er for gammel til å falle i den samme driten jeg har vert i så mange ganger og så mange år tidligere. Gud er ikke skuffet over meg! Han forventer faktisk at jeg kommer til å falle, mye mer enn jeg forventer det (Jesus: ”Du kommer til å fornekte meg” Peter: ”Ikke meg! Aldrig i livet!!” Jesus: ”Ikke bare en gang, men tre ganger”) men likevel smiler og gleder han seg stort når jeg kommer til han, uansett hvor skitten jeg er.

Å se mer inn i dette har dratt meg nærmere han. Jeg trenger ikke å vente på meg selv til å få orden på ting før jeg går videre, beveger meg nærmere Gud. Jeg kan faktisk streve med synd og samtidig ha et godt og voksende forhold til min himmelske Far, med fylt av glede. Jeg er ingen perfekt kristen, jeg er en håpløs kristen – så svak, utilregnelig og umulig, men likevel konstant elsket, tilgitt og ønsket. Nå kan jeg si jeg elsker fordi han elsket meg først!

When I am weak I am strong in Christ.
HOW LIBERATING! (tatt fra Marie Berge sin blogg)

Hva jeg vil bli når jeg blir stor

2010-01-21T09:35:00.000-08:00

Vi ble utfordret på å skrive hver vår ”Mission Statement”. Det er en enkel beskrivelse, basert på mine verdier, av hvem jeg vil være og hvordan jeg vil leve. Det gav meg en fred å få tenke igjennom dette, finne mine verdier og sette ned på papir en viss rettning på fremtiden.

Jeg fikk mange spørsmål i julen hva jeg har tengt å gjøre til neste år.... Jeg aner ikke. Men jeg skal slippe å gå rundt med en urolighet og lure på om jeg er på rett plass, og om det jeg holder på med har en mening. Uansett hvor jeg havner og hva jeg ender opp med, så lenge jeg lever etter de sanne verdiene mine, så er jeg der jeg skal være.

”So many people are more concerned about making a living than to make a life” M.L.King

O-store spørsmålet ”Hva skal du bli når du blir stor?” burde blitt byttet ut med ”Hva er dine verdier i livet?” og ”Hvordan har du tenkt å leve dette ene livet du har fått for å følge de sanne verdiene i livet?”

Når du har funnet de sanne verdiene i livet er det verdt å seie opp jobben eller å få seg en jobb, flytte vekk eller settle seg – uansett hva som hjelper deg i å følge og leve ut de sanne verdiene i livet.

My Mission Statement:

Jeg ønsker å være åpen og ærlig mot meg selv, Gud og folk rundt meg. Jeg vil kalle min perfekte utside for hva det er; bull shit!!!! (sorry, kunne ikke finne et mer beskrivende utrykk). Jeg vil jobbe hardt med å ikke please folk, men være ekte, være min ”nakne-jeg” og godta at ikke alle vil like meg for den jeg er.

Jeg ønsker å bry meg mer om andre, først de i mitt kristne fellesskap, så de fattige (i ånden og økonomisk) og ”de minste” i nabolaget – og videre ut i verden.

Jeg vil strekke meg etter et intimt fellesskap med Gud i meditasjon i hans ord og med et hjerte i bønn gjennom hverdagen. Hvem Jesus er i mitt liv vil jeg dele med andre og følge dem på deres vandring mot Gud – med andre ord; gjør disipler.

Godt nytt år :-)

2010-01-01T14:46:00.000-08:00

Det har vert en herlig jul hjemme i Norge med familie og venner!!!

2009-12-27T05:14:00.000-08:00

Det er hyggelig når folk kommer til meg og lurer på hvordan de kan støtte prosjektet vårt i Wilmington økonomisk.

Jeg har selv betalt 12000 dollar (66000kr) som er en minimums pris Mission Year må ha for å ikke gå i minus. Men vi vil også hjelpe hverandre å samle inn den totale summen vi trenger for hele teamet, som er 60000-80000 $.

Til nå har vi, teamet, samlet inn 49000 $.

Tusen takk til dere som vil gi!!! Trykk på "Gi din gave"-knappen.

Ukeplanen - Livet i Wilmington

2009-12-14T10:05:00.000-08:00

Ukene er stort sett fyllt opp fra morgen til kveld. De første ukene var jeg ganske frustrert over hvor travelt alt var. Jeg følte ikke jeg fikk tid til å la ting synke inn, og jeg savnet mer tid med naboene våre. Jeg hadde sett for meg at det var i nabolaget vi skulle bruke mesteparten av tiden vår, så det var vanskelig å omstille meg fra hva jeg forventet.

Nå har vi bodd i det orange huset ved siden av Ginos pizza i 3 og en halv måned, og jeg har etter hvert lært å la det stramme programmet bli hverdagen min/livet mitt. Jeg er overasket over alle bånd jeg/vi har knyttet til forskjellige folk på tross av en travel hverdag.

Jeg er nå takknemlig for å få jobbe med Urban Promise, se og hørre alle vitnesbyrdene til ungene og ungdommene som har vert en del av programmet over lengre tid. Trykk her for å se en video fra Urban Promise.

Vi har fått god kontakt med flere av våre naboer, og det nabolaget som har et dårlig rykte på seg har etterhvert blitt vårt nabolag, vårt hjem og der vi føler oss trygge. Det er alltid trygt og oppmuntrende å se Bugzi, Berry og Carry som alltid henger rundt huset vårt. Ungdommene og ungene fra nabolaget har begynt å føle seg varme rundt oss og henger og leker rundt huset vårt i håp om at vi har tid til å henge med dem. Det er veldig kjekt å se.

Forige lørdag hadde vi Christmas-party i huset vårt for våre naboer og ungdommer fra Urban Promise, og vi var hele 30 stk. sammen. Det var en kjempe suksess, og det sier litt om båndene vi allerede har knyttet. Søndagen etter festen ble to av ungdommene med oss i kirken:-)

Dagstur til New York

2009-12-10T10:58:00.000-08:00

Mus i hus og råtter i New York

2009-12-10T10:34:00.000-08:00

Vi har fått uønsket besøk av både muser og en ustoppelig vandring av maur på kjøkkenet vårt. Jeg har lagt ut musefeller rundt om kring i hele huset. Vi har fanget... det var en fin måte å si det på... 2 muser til nå:-) Jeg ber om unskyldning til alle dyrevernere!

Vi lurte en stund på hvorfor det stanket sånn på soverommet vårt, til Kirk fant en råten mus under sengen hans i en musefelle som jeg hadde lagt under der.... ups...!

Synd at vi må bruke så mye tid på å ta knekken på musene i vårt hus, når råttene i New York viser at de kan klare det selv....

Buy NOTHING Day

2009-11-27T18:17:00.000-08:00

I dag har det ver Black Friday her i usa. Det betyr SALG!!! Folk springer fra butikk til butikk og drar kredittkort med puringer mange bruker flere måneder på å nedbetale.

Noen folk fra The Simple Way har døpt om denne dagen i Philly til "Buy Nothing Day". Vi hadde en fredelig demonstrasjon mot kjøpepresset som har fått så stort fokus rundt Jesus sin bursdag. Vi var kledd som anti-heroes og stod med skilt som "The best in life is FREE!" og "You can't buy LOVE".

Sjekk ut video på Philadelphia Daily News! Jeg klarte å holde meg unna linsen denne gang... :-) men Daniel og Kirk fra mitt team ble intervjuet og Lindsay var fremst i koret. KULT:-)

Uteligger for en dag

2009-11-24T06:36:00.000-08:00

Vi har nettopp vert i Philladelphia på noe kalt PRoP (Pauper’s Rite of Passage). Fra torsdags kveld til fredags ettermiddag sist uke skulle vi gå i skoene til de hjemløse. Vi skulle gå igennom det en uteliger må gå igjennom hver dag. Stå i lange køer for å få mat, fylle ut skjema og stå i nye køer for å få klær og overnatting. Vi skulle få en liten anelse om hvordan det er å være hjemløs og blakk. Midt i ”smør-øyet” av Philly, mellom alle de høye bygningene og businessfolka, var det uteliggerene vi skulle lære av. Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne lære så mye av noen få timer på gaten...

Den sterkeste opplevelsen jeg hadde var å sitte på gaten med en kopp og tigge. Det var ekstremt vanskelig å få seg til å gjøre det. Utrolig ydmykende! Blikkene jeg fikk, og blikkene jeg ikke fikk gav meg verdi lik null. Jeg følte meg skamfyll så jeg krøp sammen og hjemte ansiktet. Da så jeg for meg hvordan jeg så mange ganger har gått forbi en tigger delvis hjemt under mange lag med klær.

Det er ikke det å ikke bli gitt penger til som er det verste, men det å bli totalt ignorert, møtt med et iskaldt blikk og kjenne seg så lite verdt at en føler seg ikke som et menneske, men som uønsket søppel på gaten. Jeg så meg selv delvis hjemt under mange lag meg klær – sammen krøpet med hode bøyd i skam. Jeg kjente meg liten og knust, men forsatt et menneske høyt elsket av Gud. Det er så lett å se tiggeren nesten bare som en haug med skitne klær, og en kopp (penger) som gir meg dårlig samvittighet – men det er et menneske under alle de lagene med klær, et menneske som meg, med følelser som meg – et knust, nedbrutt menneske som mest av alt trenger å bli elsket.

Forskjellen mellom rik og fattig er at de fattige kan ikke gjemme sin fattigdom og behov for å bli elsket.

hakuna matata

2009-11-16T10:21:00.000-08:00

"Bekymre dere ikke over livet, hva dere skal kle dere med..." Det er konge å oppleve at Gud vet om hvert minste behov vi har. Jeg har forlengst slete ut det eneste paret med sko jeg hadde med meg fra Norge (utenom dress-skoene). Det er store hull under hver såle, så hver våt dag ønsket jeg meg nye sko...

Jeg hadde 10$ igjen av det månedlige stipendet (60$) men det hadde jeg lovet Gud å gi i kollekt. Jeg har bestemt at jeg vil lære å gi minst 10% av mine penger tilbake til Gud. Så jeg sloss litt med meg selv om jeg virkelig skulle gi de pengene i kollekt. Jeg trengte jo nye sko, og hva bedydde vel 10 dollar? Etter litt frem og tilbake ennte jeg opp med å gi de pengene i kollekt.

Noen dager senere gikk vi ned til et avrusning- og hjemløst-senter for å besøke en venn. Der hadde de en liten avdeling hvor de solgte billige klær. Jeg spurte om jeg kunne kjøpe noen billige sko... mannen i kassen så på skoene mine, og sa at jeg kunne ta et par gratis. Blant det lille utvalget de hadde (stort sett bare gamle dress-sko), var det bare et par jeg likte, og det paret passet 100% til mine føtter. Jeg smilte og takket Gud for at han så til meg i hver minste ting.

Det er sansynligvis de billigste skoene jeg har hatt, og ikke super komfortable, men jeg har aldri vert så takknemlig for noen sko før. De har mint meg om Guds godhet og omsorg for oss hver gang jeg trør oppi dem.

Når vi velger å stole på Gud (og ikke på våre penger og talenter), så vil Han sørge for oss:-)

Et liv til Guds ære

2009-11-06T16:36:00.000-08:00

Vi var nettopp to dager på retreat. Det var fantastisk! Jeg nøt stilleten i en skog kledd med høstfarger. Mens jeg stirret opp mot himmelen kom det to ørner som svevde majestetisk i luften. Det fikk meg til å smile og takke Gud for alt det fantastiske han har skapt. Ørnene gav Gud ære ganske enkelt ved å være seg selv.

Jeg har et sterkt ønske om å ære Gud med mitt liv, men har ofte strevd med å ta meg sammen. Jeg har flyktet fra min svakhet og fokusert på den jeg burde være. Men det er først i min svakhet at Jesus blir stor. Det var først når jeg innrømmet min mangel på tro at Gud kunne gi meg tro. Det var først når jeg omfavnet min nedbruthet at jeg kan møte andre med nåde og kjærlighet. Å vite at det ikke er alt jeg produserer og lykkes med som ærer Gud, men ganske enkelt ved å bare være til. Det er hærlig å tenke på! Min verdi og Guds kjærlighet til meg er super stabil, og jeg ærer Gud bare ved å leve i det.

”Vi søker Gud i det ordinære i livet, ikke i det ekstraordinære. Vi søker ikke åndelige høyder eller store opplevelser, men i vårt enkle nærvær til livet... Vi gir Gud ære ved ganske enkelt å være oss selv”.

Så hvem er jeg? Noe som ble nytt for meg gjennom retreaten var at man finner ikke sin identitet en gang og så ferdig med det. Min identitet er noe jeg former i meg selv hver dag. Å finne min virkelige-jeg, at jeg er Guds barn og hva det innebærer, er en livstil. Jeg må ofte trekke meg vekk fra mengden og alt rundt meg for å høre hvem Gud sier jeg er.

All den energien jeg før brukte på å få andre mennesker til å like meg og verdsette meg, kan jeg nå bruke på å elske andre mennesker og Gud. Ved å ganske enkelt la min virkelige-jeg komme frem ærer jeg Gud.

Halloween

2009-11-06T15:55:00.000-08:00

På lørdag var vi invitert til Halloween-party hos noen naboer. Fruen i det huset må være det mest gjestfrie og generøse menneske eg noen gang har møtt. Jeg må fortelle dere mer om henne i et nytt innlegg en gang, for hun har virkelig lært meg noe om livet...

Det var fult hus og stormende jubel. Til tider mer unger med sverd enn eg kunne håndtere.

På dagen gikk vi rundt med godteri-poser til unger i nabolaget som vi har blitt kjent med.

Bakgården - plassen for refleksjon og ettertanke

2009-10-30T12:14:00.000-07:00

En fyr fra kirken som vi leier huset vårt fra har nettopp gjort jungelen i vår bakgård om til et godt stykke plen. Jeg likte jungelen (synd eg ikke tok bilder av den), men det har blitt veldig fint bak der nå.

Vi har nå begynt på vår tredje bok som heter "Why are All The Black Kids Sitting Together in The Cafeteria?" Den lærer meg mye om rasisme, og hvor aktuelt det temaet enda er - og ikke bare i

USA.

Boken som vi nettopp fullførte var "The Way of The Heart". Det er en bok om bønn, om å være stille fram for Gud og om å ikke be med en frase av ord, men med med et hjerte fra Gud. Den kan anbefalest på det varmeste. Det er en tynn, lettlest bok som inneholder så mye bra stoff at jeg ville starte forfra igjen rett etter jeg var ferdig med den.

Dagene er svært travle, men jeg prøver å ta meg tid til å reflektere over ting Gud gjør og tanker han gir meg. Det er så lett å la tanker og opplevelser seile forbi uten å reflektere, stille spørsmål og finne svar, og å ta vare på alt det en kan ta med seg og lære av.

En gammel nedlagt fabrikk

2009-10-30T11:31:00.000-07:00

Jeg og Daniel tok oss en tur ut på søndag, og gikk langs elva. Drøsen var så god at vi glemte helt ut å snu. Da vi hadde gått en time inn i ingen-mans-land kom vi til en gammel forlatt fabrikk. Jeg elsker å utforske sånne ting, så fristelsen ble for stor til å holde oss unna...

Det var en gammel tøyfabrikk.

Daniel var konstant på vakt og gjemte seg når det kom folk gående langs elven. Han var redd for at vi begge ville bli deportert om vi ble oppdaget (han er jo fra Canada).

Noen plasser var gulvet så råttent at vi måtte

holde oss i ting for å ikke falle igjennom.

Det var så mange kule motiv der. Og fabrikken var enormt stor så det er enda mye igjen og utforske...

En pakt med hverandre

2009-10-23T14:56:00.000-07:00

På søndag hadde vi en "commissioning service" i Philadelphia sammen med de andre Mission Year teamene fra Philly-området. Vårt oppdrag var å skrive en pakt sammen som vi som et team skal følge og holde hverandre ansvarlige på gjennom dette året. Det var veldig utfordrende, men vi fikk mye godt ut av det. Vi tok utgangspunkt i Johannes 15, hvor Jesus sier at han er vintreet og vi er grenene. Vi vil dø fra vårt eget ego og leve et liv i daglig omvendelse. Vi vil være i Kristus slik at vi kan være i stand til å elske hverandre og naboene våre.

Med en drill og en sag fra Habitat og et dødt tre fra vår egen bakgård, gav vi "nytt liv" til et tre med fem grener som hver av oss podet inn etter vi hadde lest hver vår del av pakten. Treet står nå på "stille-rommet" vårt som et symbol på at vi er i Kristus og til påminnelse på hvordan vi vil leve sammen.

Her er pakten viss noen ønsker å lese den:

Team Covenant Mission Year Wilmington, DE Team

We first understand that only through being in God can we love each other and love our community; apart from God, we can do nothing. So that we may remain in and grow closer to God, we commit to living a lifestyle of: repentance, daily dying of ourselves, seeking the truth, and turning back to God; worship, acknowledging that God is worthy of praise by thought, word, song, and action; and prayer and solitude, silencing our soul, taking the time to listen to and spend intimate time with God. We commit to these things both individually and together, and to hold each other accountable to them.

As a house, we recognize the importance of the values of beauty, communication, justice, and hospitality. We agree to seek these values, in different ways, in our relationship with God, with ourselves, with our teammates, and with others.
We commit to recognize, celebrate, envision, and practice beauty; to live the impractical or even “counterproductive” in the midst of an objective-obsessed culture. If, for this day, beauty means stopping to take in the sight of a flower, using a handful of our otherwise strategic minutes to enjoy a song, or buying a friend a simply enjoyable snack or soda, we commit to that, and to the joy that it will bring.

We commit to communication by establishing trust and knowing that it is safe to share ourselves without fear because we are all one in Christ. We will listen before speaking, seek to understand before seeking to be understood, confront each other when necessary, and walk with each other in times of trial. We will actively pursue this openness, understanding, and confrontation by family discussions and devotions, intentionality in our one on one time, and understanding that intimate relationships require constant pursuit.

We commit to justice by seeking out where injustice is, being active members in our community, and standing up for justice in every opportunity. We will seek to be one with the oppressed, stand with our neighbors in solidarity, and give dignity to each and every person by recognizing them as God’s beloved. We will fight for reconciliation and pursue reciprocal relationships, understanding that we are not here to “save” people but to journey with them.

We commit to practice hospitality by first recognizing that we are all children of God with different pasts, practices, talents and needs. With reverence, we will share what God has given to us, within the team and with our neighbors, being willing to first receive rather than give and embracing the awkwardness as we pursue hospitality. We will do this through things as simple as keeping the house clean, having dinner together, and seeking to realize that we are more deeply connected to a stranger than we are estranged.

Matthew 22:37-40
Jesus replied: “’Love the Lord your God with all your heart and with all your soul and with all your mind.’ This is the first and greatest commandment. And the second is like it: ‘Love your neighbor as yourself.’ All the Law and the Prophets hand on these two commandments.”

In what we have said and what we have failed to say, we, the Wilmington team of 2009 -2010 commit to love God and love others.

Mye har skjedd si sist...

2009-10-23T13:20:00.000-07:00

Det har vert så travelt her at jeg ikke har hatt mulighet for å skrive på bloggen. Jeg vil bare nevne noen ting som som har skjedd og tanker jeg har hatt de siste ukene i et par innlegg.

Jeg kan begynne med 11. oktober, Markus (min nivø) sin bursdag. Jeg tok med meg Mac’en min og satte meg utenfor Urban Promise for å få internett-tilgang. Det var en søndag, så skolen var stengt. Via internett og Skype ringte jeg billig til Markus, hjem til mor og far, til Janne og til Renate og Kjetil. I mens jeg snakket med Renate og Kjetil, med webkamera på, kom det tre karer og robbet meg. Dette var midt på lyse dagen, så det var fullstendig uventet at det kunne skje. Den ene av dem holdt en pistol mot meg, så jeg ble helt paralysert. Jeg gjorde det eneste riktige; gav fra meg Mac’en, mobilen og en ny sykkel jeg hadde lånt. Akkurat da dette skjedde kom en fra Urban Promise (Skolen som også driver After School programmet som vi hjelper til med) kjørende. De tre tenåringene stakk av og jeg sprang uskadd bort til James fra UP, han ringte til politiet som kom veldig raskt. Sykkelen fant James igjen utenfor noen rekkehus rett ved skolen.

Full av adneralin og sjokkert over det som var skjedd var jeg ikke redd. Det som svev i hodet mitt var tanken på at Renate og Kjetil så og hørte hva som skjedde, men de kunne ikke vite at jeg var uskadd. Når jeg etterhvert fikk kontakt med de og hørte hvor redde de hadde vert, klarte heller ikke jeg å holde tårene inne. Senere på kvelden begynte jeg plutselig å hylke gråte uten å vite helt hvorfor jeg gråt. Jeg antar at når adneralinen senket seg kom andre følelser frem...

Jeg fikk mye forbønn og omsorg fra folk fra Urban Promise, Mission Year, kirken vår, naboene våre og dere der hjemme. Det var utrolig fint å se hvordan forskjellige folk fra forskjellig bakgrunn ble flettet sammen i stuen vår. Vi ba sammen om at Gud måtte bruke det som var ment som ondt til noe godt, og at Gud måtte hjelpe oss å tilgi.

Da Renate fortalte meg at de hadde bedd og ropt til Gud om å sende noen til meg, begynte jeg å grate i takknemlighet. Hva gjorde James utenfor UP på en søndag når skolen var stengt...? Gud hører våre bønner før vi ber dem. Takk Gud for at du hører bønner før vi ber og kan svare våre bønner over Atlanterhavet!!

Jeg er litt mer påpasselig nå, men jeg føler virkelig at jeg har en som passer på meg:-)
Takk Renate, for brevet og Salme 91.

Middags besøk

2009-10-02T15:13:00.000-07:00

De siste dagene har eg brukt ein del tid sammen med ein kar som heter Charls. Han er 39 år gammel, men ser og oppleves mye yngre. Han er utrolig snill og ekte, og sitter inne med mye visdom virker det som. Jeg liker å være sammen med han. Han har vokst opp i en fattig familie, selv har han slete med rus-avhengighet, han har vært i flere forhold, men har bare en sønn, som nå har flyttet til New York for å prøve å få jobb som grafisk designer. Charls er også god med kunst/grafitt/veggmaling. Han og broren gjorde butikk ut av det helt til de ikkje klarte å jobbe sammen lengre. Hans drøm er å starte opp igjen for seg selv. Men først må han komme seg ut av sin rus-avhengighet. Han har fortiden ingen plass å bo, men Sunday Breakfast Mission tar i mot 200 personer hver kveld kl 18:30. Der får de kvelds og en madrass å sove på til de må ut før 06:00.

Jeg inviterte han til middag på tirsdag. Det var ein god kveld! Vi koste oss sammen med middag og kaffe. Samtalen var avslappet og god. Vi delte livet med hverandre, og vi fikk bli enda bedre kjent med Charls. Etter Charls hadde fortalt oss om hvor hardt livet var for tiden og om jobbintervjuet han skulle i dagen etter, hadde jeg veldig lyst til å spør om å få be for han. Jeg var redd for å skremme han vekk, så det kostet å spørre, men han var meget takknemlig for det. Så vi la alle hendene rundt han og ba om at Gud måtte hjelpe han opp av gjørmen og gi han en ny start.

Jeg visste at han ikke hadde plass å overnatte den natten fordi han var for sen til å registrere seg (en får bare reservert en natt om gangen) hos Sunday Breakfast Mission. Og vi har ikke lov til å gi folk overnatting. Så det å se at natten nærmet seg og tilslutt måtte sende Charls ut - på gaten for natten, det var veldig hardt. Når jeg lå under soveposen og kjente hvor kaldt det var, sleit jeg med å få sove. En del av meg (den gode delen) hadde lyst til å legge meg ute i vår bakgård i sympati med Charls.

Jeg håper inderlig at han fikk den jobben og at livet snur og begynner å gå hans vei, eller - det beste; Guds vei.

But Why?

2009-10-02T11:58:00.000-07:00

Svenni e i usa med sin bror og sine besteforeldre. Di sko kjøra gjennom Wilmington og omtrent bare et steinkast fra huset vårt. Og dette sko altså skje på ein fredag som er vår sabbat/fridag. Det kunne ikkje passet bedre!! Me kommuniserte via våre mobiltelefoner. Svenni lovet å spandere ein saftig lunch på meg. Og eg kunne nesten ikkje vente på å få snakke på norsk med noen.

Så skjedde det... det som bare skjer meg... og på en så upassende tid som bare mulig.... To dager før norgesbesøket kom (altså på onsdag) fekk eg ein melding av Network Norway som sa at mitt mobil-abonnement var blitt sperret fordi eg ikkje hadde betalt siste mobil-regning.... då dukket det to ord opp i mitt hode (som Steinar Thingbø ville sagt) "But why?", "and why now...?"

Eg ska lova dåkk (og deg Svenni) at eg gjorde det eg konne for å få kontakt. Mobilene til mine amerikanske venner virket ikkje til utenlanske samtaler. Eg gjekk gate opp og gate ned for å finna et internasjonalt ringekort, og når eg tilslutt fant det så virket jo selvsagt ikkje det. Så blei eg tipset om at det gjekk ann å bruke Skype til telefoner også. Igjen av gårde-kåre opp til huset, hentet Mac'en, ned igjen til Kafeen med WiFi... og så endelig! Eg fekk det til:-) Solen smilte:-) Det funket:-) Men det var forsent:-( Dei hadde allerede kjørt langt forbi Wilmington. But why?

Det var visst ikkje meiningen at me sko møtast i dag allikevel....

Eg fekk vert fall til å ringe billig med Skype, så eg har fått snakket på norsk med både Svenni og Jonni og mor, far og Keven. Det var veldig kjekt:-)

Howdy

2009-09-25T16:55:00.000-07:00

Nå har jeg begynt å jobbe for noe som heter Habitat for Humanity tirs. - tors. fra 08:30 til 13:00. Det er en organisasjon som bygger billige hus til de som ellers aldri ville klart å finansiere det med sin lille kapital.

De som jobber her er stort sett bare "hvite folk" som kommer fra rikere områder (the suburbs), og de er svært overasket når eg forteller at eg bur her. En av reaksjonene var "You know you're living in a black community? Just watch your self!" eller en annen "Hey gays, he is living in a cracy neigborhood".

Jeg leste en artikkel av ei dame jeg møtte som har valgt å bo i et fattig strøk i Atlanta. Her er et avsnitt som jeg kjenner meg igjen i fra Wilmington:

"We journalists like to sweep into these neighborhoods and label them "war zone" or "urban jungle" or "disaster area". To be clear, South Atlanta is as ugly as it is lovely. The two realities intersect on street corners and on porches, entangle abit, and then shoot off in different directions. You will see used condoms on the street and discarded drug paraphernalia and piles of rotting furniture heaped next to abandoned houses. And then you will pass an old woman on a porch who smiles so widely and says "Howdy" so sweetly that you feel as God has established his kingdom right there on that crumbling porch."

Team Wilmington

2009-09-18T15:11:00.001-07:00

Her har du gjengen som jeg deler hus og alt som går an å deles med. Han i blå jakke er Kirk - konge humor og prikk lik meg i følge folk på gaten (blir tatt for å være brødre eller tvillinger:-). Daniel med dreds under lua - livlig type som sprer mye god stemning. Brianna med briller - har så mye energi og entusiasme at all inntak av kofein (kaffe eller cola) er strengt forbudt. Lindsay på ca 1,5 m - er vår team-kaptein ("den minste skal være den største"), full av omsorg.

Og han sisste som dere alle kjenner som vimsen - over alle vimser:-) Det som er utrolig festlig er at ordet "vims" ikke finnes i engelsk ordbok (etter det jeg vet). Så for første gang i historien er eg ikke lenger "vimsen";-) Men det spørst om det ikke kommer et ord for vims etter hvert....

2009-09-18T13:42:00.000-07:00

Endelig tilgang på internett!! Fredager er vår sabbat / hviledag, og dette er vår første sabbat etter tre intensive uker. Det følest som om eg har vert her i 2 måneder allerede.

Nå koser eg meg med ein kopp kaffe og trådløs internett på Presto - en kaffe bar i sentrum hvor eg mest sannsynling kommer til å tilbringe mye tid hver fredag:-)

Bildene ovenfor er fra huset vårt i North Market Sreet. Det er en travel gate på mange måter, med trafikken, narko dealere/offere, tiggere, unger som leker på fortauene og volden som våkner når solen er gått ned. Naboer er veldig overasket når vi forteller at vi har flyttet hit - her hvor de fleste aller helst vil komme seg vekk fra. For de som ble urolige nå... slapp av! Vi holder oss innendørs når det er mørkt ute. Dessuten har vi blitt kjent med mange gode naboer som er en veldig god beskyttelse.

Vi er kjempe fornøyd med huset vi har fått (andre Mission Year team bor i hus som er virkelig falle ferdige). Så vi klager ikke over at komfyren vår ikke virker eller over ein liten lekkasje i 2 etg. Vi har jo tross alt ein god dusj (med varmt vann;-), micro, og best av alt - et FUSBALL bord på kjøkken:-) Den som er regjerende mester får sitt flagg over bordet. Daniels canadiske flagg er det som har vert det dominerende, men legg merke til hvilket flagg som regjerer for øyeblikket:-)

Teknoligi faste

2009-09-05T11:32:00.000-07:00

Eg skal ikkje vere paa nettet naa... men ville bare sei at dagene i Atlanta var heilt fantastiske, og at kverdagen i Wilmingten har saa vidt begynt. Me skal ha litt mer orientering og saant denne uka foer kverdagen blir fylt opp med litt mer fast opplegg og program. Men me har brukt litt tid i nabolaget og blitt kjent med et par folk.

Ok, det faar bli alt for denne gang. Eg skal bruke mer tid paa bloggen paa fredag (me har ikkje internett i leiligheten, saa det maa planlegges...).

Kjekt aa se at folk fyller med:-)

My new home

2009-08-29T12:41:00.000-07:00

eg har flytta inn i mitt nye hjem i wilmington, med min nye "familie". har veldig troen paa at dette blir et fantastisk aar med lerdom i vente. me bor ganske fattigslig, og skal leve paa ca 2 doller til dagen. det er okkje mye, saa eg tror faktisk eg kommer hjem tynnere enn eg reiste (om mulig). folka eg bor med er heilt fantastiske. eg har mye aa lere av dei, og tror heile teamet utfyller hverandre veldig godt. det er storre fattigdom og rase skille her enn forventet. ser virkelig frem til aa bli kjent med nabolaget og aa begynne vaar tjeneste blant de trengande her. setter stor pris paa forbonn. be gjerne for engelsken min, for teamet og kontakten med naboene. i natt reiser me til atlanta med biler. der skal alle mission year team samles i 5 dager for info, trening og bli kjent. dette innlegget blir lagt ut fra ein mobil, saa det blir kort og godt, med visse mangler...

Om eg e lost???

2009-08-27T03:28:00.000-07:00

Det første spørsmålet eg fekk når eg ankom London, var Are You Lost? :-)

Det e vel ikkje bare eg som har vert litt skeptisk til at eg virkelig komme meg til rett gate, eller rett flyplass kanskje, og om eg får med meg alt av bagasje...

So far, so good! Eg vett ikkje om eg tør å skriva ka som har skjedd til nå med hensyn til urolige familiemedlemmer.... Men det har endt godt. Både visa-kortet og Mac'en fekk eg igjen...

Nå sitte eg på Gate B42 og skal ombord på et fly som går til Philladelpia.

Ready for takeoff!

2009-08-21T09:54:00.000-07:00

Nå er det ikkje mange dager ingen, og eg begynner faktisk å bli klar med alt som må ordnes praktisk.

Bilen er solgt og leiligheten er renska for ting.

Mentalt klar har eg vert lenge, men har vert litt stresset mtp alt som må på plass. Men nå gleder eg meg som ein liten unge:-)

Måtte til Oslo på intervju med den Amerikanske Ambassaden for å søke om visum. Der var det strengere sikkerhet enn på flyplasser, laaaange køer, mye venting, men etter 2 dager fikk eg visumet som kostet meg ca 1500 kr med reis til oslo.

Men eg har fått god oppvertning og kvalitetstid meg Renate, Kjetil og Mariell, så det var definitivt verdt det.

Just do it!

2009-08-20T11:04:00.000-07:00

Dette er historisk! Eg skal begynne å blogge:-)

For 9 måneder siden leste eg ei bok som nå har fått meg til å reise til USA.
Den uimotståelige revolusjonen av Shane Claiborne kan altså anbefales (men på eget ansvar)!!

Skal prøve å holde interesserte litt oppdatert på denne siden. Eg reiser jo nå 27. august til Wilmingten, USA for å joina et opplegg som heter Mission Year.

Kort fortalt så går Mission Year ut på å leve som misjonerer i byen og livet som disipler sammen i kvardagen. Jesus har befalt oss om å elska Gud og elska våre medmennesker, og dette vil stå i sentrum for alt me gjør dette året.

Eg vett at å elska vår neste ikkje alltid er like enkelt, men eg gleder meg faktisk spesielt til dette. Å vie dette året til å bry seg om, lytte til, bli kjent med, hjelpe, og bli glad i andre mennesker.

Hadde nok ikkje trengt å reist til USA for å være med på någe sånt (er nok lettere å bryte med gamle mønster og kultur med å reise vekk), men nå gjør eg det og slår fleire fluer i et smekk:-) Her er noen av ønskene for turen:

oppleve eventyret med å reise
sabbatsår, avkobling og utkobling
bli god i engelsk
leve kristenlivet kollektivt
bli kjent med og lære mye av andre mennesker
bli kjent med Gud utforbi trdisjoner og tolkninger
lære å leve enkelt
kjenne meg selv og bli tryggere på den eg er
finna ut av kor veien går videre etter dette året